Først sent på kvelden kom finnene tilbake, og bakerst i følget gikk Dana uvitende om at Raud lå flat og fulgte henne med blikket, helt til hun forsvant. Å ha henne innenfor rekkevidde gjorde ham merkbart roligere. Hvis han ønsket det, kunne han følge etter og betrakte henne på avstand. Nå var det han som bestemte hva som skulle skje! Ennå var hun uvitende om at han hadde sett henne, og han aktet ikke vise seg med det første.
Lenge hadde Dana holdt ham fastlåst i usikkerhet og savn, nå kunne han endelig flytte sine brikker igjen. Litt etter litt skulle han flytte seg stadig nærmere henne, kanskje skremme henne litt underveis?
Det ville være en passende straff, og til slutt ville han få henne akkurat der han ønsket …
Frillens sønn er femte og siste (Les mer…)
- Du må våkne! Ormr og de to irske trellene dine har rømt!
– Hva er det Ormr har gjort, sier du? ropte Raud rasende. – Det er best du sier det en gang til.
Ari svelget tungt. – Vi sto på Vethaugen for å følge med så lenge kampen varte. da kom plutselig Helga springende. Hun ville vite om vi hadde sett Dana.
– Dana?
Raud klarte ikke å samle tankene. Hadde Dana rømt sammen med Ormr? Det ville hun aldri ha mot til å gjøre. Hvis hun hadde gjort det, måtte Ormr ha truet henne til å følge med. Han ville vel ha et kvinnfolk å forlyste seg med på turen. Med et pinefullt stønn la han seg på kne og dukket hodet i kaldt vann, mest for å slippe det indre bildet av (Les mer…)
Akkurat da kom Raud inn døra. Han så lenge på henne, som om han undret seg over å høre at hun lo. Et øyeblikk møtte hun blikket hans og ble varm over hele seg. Da så hun det på nytt, dette underlige som bølget mellom dem som et bånd.
Hun sluttet brått å le, og bøyde seg over kurven med ull. Det var så merkelig! Kunne de andre se det? Det virket ikke slik, for latteren og praten fortsatte som før.
Forsiktig dristet hun seg til å se bort på ham, der han satte seg ved siden av Magnus, men nå var lufta mellom dem tom. Likevel var det som om han følte blikket hennes, og snudde seg mot henne med det samme. Det svake smilet bak det korte skjegget fikk henne til å juble innvendig. Nå visste (Les mer…)
- Hvis Tofi ikke blir frisk, kan jeg aldri mer la deg forsøke å helbrede andre med urter igjen, og hvis du likevel skulle ta deg slike friheter, vil du blir straffet hardt. Det er viktig at du forstår dette, sa Raud strengt.
– Ja, jeg forstår hva du sier. Dana kjempet mot gråten, og visste at han mente det han sa. – Kan jeg få gå nå?
– Nei, kom hit!
Det suste i hodet da føttene vaklet mot lyset. Rommet snurrret rundt, og hun måtte støtte seg til en av benkene for ikke å falle. Da hun løftet blikket igjen, så hun at han sto naken og ventet på henne. Hun var kommet forbi lyset og kunne tyde ansiktet foran seg. Da visnet knærne igjen, men denne gangen var det ikke av frykt.
(Les mer…)
Det første Dana sanset da hun kom til seg selv, var en skarp smerte i hodet. Tankene sto stille et øyeblikk, men så husket hun. Villmannens jerngrep, sine egne skrik og kampen for å komme fri. Når hun åpnet øynene, stirret hun rett inn i et ugjennomtrengelig mørke. Hun lå vondt og ville flytte den ene armen, men oppdaget at hun var bakbundet.
I panikk ville hun sette seg opp, men føttene var også bundet. Hun forsøkte å samle tankene. I et glimt så hun kroppen til Tantus som seg ned på trappa, og husket sin vrede og sitt hat – den maktesløse fortvilelsen da hun ble båret bort fra kamparenaen.
Gulvet gynget under henne. Hun hørte det klukket. Brått gikk det opp for henne at hun var ombord på et skip. Med isende gru innså hun at (Les mer…)
|
|
13. okt 2008 - 03:44 | 
