Sara var tilbake på Senja, i Simons barndomshjem, hvor hun engang hadde vært lykkelig. Men nå var det som en isnatt i livet hennes, bare Simon kunne redde henne. Berget han henne, berget han seg selv. Sara var hans speil. Bit for bit trakk han henne tilbake til virkeligheten. Men de levde på lånt lykke, Simon tilhørte en annen. Og snart var krigen over – valgte Sara å reise nå, fikk de kanskje aldri se hverandre igjen, fikk hun aldri se sin sønn igjen…
Nye ting om Saras fortid, familie og tid i Norge etter flukten fra Danmark fortelles om i denne femte boka i serien. Her får vi høre mer om hennes liv på Senja, om hennes første forelskelse, og om barnet hennes som ble skjult bak en løgn etter at hun forlot Senja og dro videre. (Les mer…)
Simon hadde forlatt alt for Saras skyld, men nå ville hun ikke vite av ham. De hadde alltid passet sammen som knust steintøy, de to. Sårflatene deres gikk i hverandre. Men nå – nå ville hun bare vekk. Var det fordi hun ikke kunne glemme Fredrik?
En hard vinter på vidda lærte Sara hva som var viktig, og hva som hun kunne kaste vrak på. Da sola igjen farget nettene i nord, var hun på vei mot kysten. Mot sjø, saltvann, sommergule enger og måser under himmelen. Hun var på vei hjem – og kanskje ventet han ennå…
Siste bok i serien…
Det er alltid litt vemodig, spesielt om det er en serie man har likt og blitt underholdt av i flere timer. Og selv om Sara ikke når opp i toppen blant favorittseriene mine, så (Les mer…)
Sara ville vekk fra alle blikkene, alle spørsmålene folk ikke stilte. En ny natt i armene til Fredrik hadde igjen minnet henne på hva kjærlighet virkelig var. Det var bare én som Fredrik, alle andre ble til skygger. Én natt fikk de, og så var han igjen borte. Sara visste at hun måtte vekk. Hun var klar til å fly, som vinterfuglen, strekke vingene mot himmelen i øst. Men fremdeles var det krig, fremdeles var det noe som holdt henne tilbake…
Endelig får vi i denne boka avslørt små glimt av fortiden til Sara. Det er ikke mye, og det gir ikke svar på alle spørsmålene vi har, men de tilfredsstiller litt av nysgjerrigheten min. Men det skaper også flere spørsmål og mer vitebegjær. Hvem er denne mystiske Simon på Senja? Hvordan greide hun å omstille seg fra (Les mer…)
Lars hadde sett brevet som Sara fikk fra Danmark, sett våpenskjoldet i stempelet på konvolutten. Brevet skremte Sara, men hun ville ingenting si og brente det. Men selv om det var aske nå, ble det ikke borte, det bragte flere spørsmål enn svar.
Sara stirret ned i den klare sjøen. Tankene fikk sin egen bølgelengde, en slags lindring. Selv om heller ikke sjøen kunne stryke smerten bort. Aller helst ville hun flykte, til et sted uten krav, til ham som kanskje hadde glemt henne…
En ting jeg liker godt med denne serien og som jeg synes Bente Pedersen mestrer veldig godt, er måten hun blander inn historiske hendelser og fakta (som attpåtil er ukjente for meg) i romanserien sin om Sara. Før jeg begynte å lese denne serien ante jeg ingenting om hestekjøringen fra Skibotn over til (Les mer…)
Sara hadde en lengsel i seg som het Fredrik. Han kom som vinden, og forsvant like sporløst. Han hadde sjøen i øynene og kom fra Sør-Finland et sted. Sara elsket Fredrik. Men det var Lars hun var hos. Det var Lars som lyttet til henne. Det var han som hjalp henne i strie motbakker og over den vindblåste vidda når hesten stampet og slet. Det var Lars sin sjelefred hun stjal, og det var hans barn hun bar under hjertet…
I Sara-bok nummer 2 får vi lese mer om hvordan det går med Sara og Fredrik, Sara og Lars – og etterhvert den lille gutten som Sara blir mor til. Og jeg synes denne boka var spennende og mer dramatisk enn den forrige også, spesielt et parti på midten, der var det vanskelig å lese fort nok ettersom (Les mer…)
Det var krig i Europa, og i 1915 begynte ringvirkningene å bre seg til det nøytrale Norge. Skibotn ble et knutepunkt i nord, herfra krysset over 2000 hestekjørere grensen til Finland med varer. Men selvsagt ikke med krigsutstyr…
Sara fra Senja var en gåtefull jente. De blå øynene røpet ingenting, men så alt. Hun var både kvikk og arbeidssom, men ingen kom henne egentlig nær. Sara hadde en egen verden i tankene, en hun ikke viste til noen.
Midtvinters 1916 kom hun til Skibotn. Spillemannen Lars åpnet sin dør og sine armer for henne, men Sara ville noe mer enn å stelle hus og danse tango – hun ville med i mennenes rike. Hun ville bli hestekjører!
Sara-serien har jeg hørt flere har kommentert før både i positive og negative vendinger. Derfor tenkte jeg at det nå (Les mer…)
|
|
22. des 2008 - 03:20 | 
