Jean Racine (1639-99), fransk dramatikar, var ein fornyar av tragediekunsten og er kjend for psykologisk djuptloddande kvinneroller. Phèdre hadde premiere i 1677. Hovudpersonane i tragediane hans er alle kvinner, og Fedra er den mest Racine’ske av dei alle: lidenskapeleg og ulykkeleg. Emnet for stykket er henta frå dei hellenske mytene og frå den klassiske hellenske og romerske diktninga.
Stykket er skrive på alexandrinsk versemål, men sjølv innanfor denne strenge rimbygginga lèt Racine personane sine tale eit frasefritt språk som fell naturleg på tunga. Halldis Moren Vesaas har meisterleg gjendikta stykket til nynorsk. Gjendiktninga vart gjord på oppdrag for Det Norske Teatret i 1960.
I 4. utgåva er forordet til Racine teke med, omsett av Atle Kittang. I tillegg er det sett inn versenummer.
Det må aller først innrømmes at et avsnitt fra bokas etterord er ganske så treffende (Les mer…)
Orakelet i Delfi hadde forkynt at kong Laios ville få en sønn som skulle drepe sin far og gifte seg med sin mor. Da dronning Iokaste fødte en sønn, gjennomhullet de anklene hans, snørte dem sammen og ba en gjeter sette ham ut på fjellet. Gjeteren fikk medynk med gutten og ga ham til en annen gjeter, som brakte ham til det barnløse kongeparet i Korint. Som voksen får Oidipus høre om spådommen, og han forsøker å unngå sin skjebne.
Sofokles (ca. 496-406 f. Kr.) var en av de store tragedidikterne i Aten. Han vant flere seirer enn noen annen i de årlige dramatikerkonkurransene. Kong Oidipus regnes som hans beste drama, og Aristoteles bruker mange eksempler fra Kong Oidipus når han beskriver den gode tragedien i Om diktekunsten.
De greske tragediene hadde jeg aldri vært borti før jeg (Les mer…)
An international team of scholars offers:
* modernized easily accessible texts
* ample commentary and introductions
* attention to the theatrical qualities of each play and its stage history
* informative illustrations
Othello
Professor Sanders provides a full analysis of the textual problem and theories of transmission of Othello, and offers possible solutions to the stylistic and racial problems which face modern readers and spectators. His edition includes contemporary maps of Venice and Cyprus, photographs of famous actors who have played the leading roles, and reconstructions of staging at the Globe and Blackfriars Theatres.
For this updated edition, Scott McMilin has added a new section on the key events in both scholaship and theatre since the 1980s, including political, feminist and postcolonial treatments in various parts of the world. The influence of new historisism (Les mer…)
«Yes, you squashed cabbage leaf… you incarnate insult to the English language: I could pass you off as the Queen of Sheba»
Pygmalion both delighted and scandalized its first audiences in 1914. A brilliantly witty reworking of the classical tale of the sculptor who falls in love with his perfect female statue, it is also a barbed attack on the British class system and a statement of Shaw’s feminist views. In Shaw’s hands, the phoneticist Henry Higgins is the Pygmalion figure who believes he can transform Eliza Doolittle, a cockney flower girl, into a duchess at ease in polite society. The one thing he overlooks is that his «creation» has a mind of her own.
This is the definitive text produced under the editorial supervicion of Dan H. Laurence, with an illuminating introduction by Nicholas Grene, discussing the language and (Les mer…)
Peer Gynt utkom i 1867 og ble mottatt med både begeistring og negativ kritikk. Siden den gang har stykket etablert seg som et nøkkelverk i norsk dramatikk. Peer Gynt og hans mor Åse lever i fattigslige kår. Men Peer er stolt og fortaper seg i skryt og dagdrøm. Til slutt må han rømme bygda. Under flukten møter han en rekke skikkelser, ikke minst Den Grønnkledde, Dovregubbens datter og Solveig, som han er forelsket i.
«Ja, tenke det; ønske det; ville det med; – men gjøre det! Nei; det skjønner jeg ikke.»
(Peer, tredje akt)
Tidligere lesninger av Ibsen har ikke alltid falt i hans favør. På videregående måtte vi lese Bygmester Solness, og selv om den ikke akkurat var noen innertier så kom jeg meg da gjennom den smått om senn. Etter noen år og litt mer (Les mer…)
Han og ho har kjøpt seg eit hus ut mot havet, der dei vil vere aleine med kjærleiken sin. Men draumen blir truga av ei indre uro: «nokon kjem til å komme». Når dette faktisk skjer, og mannen som selde dei huset dukkar opp, blir forholdet mellom dei to utfordra og ingenting kan nokon gong bli som før.
Jeg har ikke lest så mye dramatikk tidligere så sammenligningsgrunnlaget er ikke så stort, men Nokon kjem til å komme ligner i alle fall ikke på noe jeg har vært borti før. Jeg skal innrømme at Jon Fosse var et ukjent navn for meg før jeg fikk dette stykket på pensum og fikk stiftet kjennskap til forfatteren og hans verk. At han er en veldig berømt dramatiker, visstnok i samme klasse som Ibsen både nasjonalt og internasjonalt, var også en (Les mer…)
Gengangere er skrevet i Roma og Sorrento sommeren 1881. Stykket vakte straks en storm av forferdelse og raseri for sine ytringer om bl.a. ekteskapet. Fru Helene Alving er enke etter kaptein Alving på Rosenvold. Hun holder en besteborgerlig fasade, ikke minst for å skjule at hennes avdøde mann var alkoholisert og umettelig på kvinner. Problemene blir definitivt ikke færre idet sønnen Osvald kommer hjem fra studier i Paris …
«Mor, gi meg solen.»
(Osvald Alving, tredje akt)
Tidligere har jeg ikke vært spesielt ivrig etter å lese skuespill, men etter at jeg begynte å studere litteraturvitenskap og ble pent nødt til å lese diverse stykker fra antikken opp til vår tid, så har jeg faktisk blitt mer glad i drama og ikke minst glad i å lese dem. Det er nok ikke det jeg først griper etter (Les mer…)
The Clouds – The Birds – Lysistrata – The Frogs
This acknowledged master of Greek comedy, Aristophanes, brilliantly combines seriously political satire with bawdiness, pyrotechnical bombast with delicate lyrics. His creative wit jabs at the foibles of mankind that have endured since ancient times.
Now this volume brings together his four most celebrated masterpieces: The Clouds, The Birds, Lysistrata and The Frogs. Three of the leading Greek translators of the twentieth century – William Arrowsmith, Richmond Lattimore and Douglass Parker – have created versions of the comedies that are at once contemporary, historically accurate and funny. Also included are introductions to each play that describe the historical and literary background of the work.
Obs! Jeg har bare anmeldt komedien The frogs fra denne boka siden vi hadde kun det stykket på pensum, og ikke boka i sin helhet. (Les mer…)
|
|
15. nov 2011 - 03:46 | 
