|
|
- Kom deg ut! Hun prøvde å slite seg løs, men fingrene hans boret seg hardt inn i overarmene hennes.
– Jeg tente på deg allerede første gang jeg så deg, inne i stuen hos Ragnhild og Kristoffer, fortsatte Thomas, og nå begynte han å dra henne innover gangen mot stuen. – Jeg ville ikke tro det min mor og tante Ragnhild sa om deg. Om at du bare var ute etter mennene deres. Men nå … Far påstår at du prøvde å blotte brystene dine for ham ute i skogen en av de første dagene du var her, og mor fortalte at tante Ragnhild hadde sett onkel Kristoffer komme ut herfra midt på natten for et par uker (Les mer…)
En tynn ankel, som stakk frem av buksebenet på en turkis joggedress, syntes nå bak en haug med bildekk. I neste øyeblikk så de hele jenta. Hun lå på siden, med lukkede øyne. Ansiktet bar preg av temmelig voldsom behandling, men der var ikke tegn til blod noe sted.
– Er hun død? spurte Arnesen.
Torstensen knelte ved jenta og la et par fingertupper mot halspulsåren.
– Nei, hun lever. – Men hun er halvt ihjelslått så vidt jeg kan se. Tilkall ambulanse øyeblikkelig.
Syv minutter senere var ambulansen og et par politibiler til på plass ved bryggene.
– Har hun noen papirer på seg, som forteller hvem hun er? spurte inspektør Lien, som nå (Les mer…)
- OK. Marit så kaldt på ham. – Hvis jeg ikke finner henne, blir jeg nødt til å gå til politiet og få henne etterlyst. Da blir det dem som kommer på døren her for å stille deg spørsmål neste gang. Kanskje langt mer ubehagelige spørsmål enn de jeg stiller.
– Faen! Gutten bannet irritert.
– Er du Mats?
– Ja. Og så? Han så provoserende på henne.
– Jeg vet at hun har reist for å treffe deg, så du behøver ikke å skjule henne.
Gutten virket usikker noen sekunder, så lukket han døren nesten helt igjen før han ropte innover i leiligheten: – Beate … Tanta di er her. Vil du snakke med’a?
(Les mer…)
- Slipp henne! Stemmen som snakket var Peters. – La Marit være! Du trodde kanskje ikke at jeg så dere, mens du kysset henne …
– Peter! Flytt deg! For Guds skyld, hun holdt på å drukne …
– Du kysset …
– Jeg reddet livet hennes, din tosk! Michaels stemme var iskald. – Har du tenkt å stå der og blokkere veien, eller vil du hjelpe meg å få henne i hus og få varmen i henne før hun fryser i hjel?
– Unnskyld … jeg visste ikke … Jeg kom gående over sanddynene og så bare at du bøyde deg over henne og …
– Hold kjeft! Michaels stemme tålte ingen motsigelser. – (Les mer…)
Peter var en erfaren hundekjører, det var helt tydelig. Han mestret bakkene og det glatte føret på en imponerende måte. Marit begynte nesten å føle seg trygg da de ene meien på sleden plutselig traff en issvull og sleden gjorde et kast mot den ene siden. Hun hørte Peter rope til hundene, men nå var sleden allerede begynt å skli sidelengs i det bratte og skrå terrenget. Hun tviholdt i sidene på sleden og stirret panisk nedover skråningen. Den flate sletten langt der nede syntes å komme mot henne så altfor fort …
Det siste hun så før sleden tippet rundt og hun ble kastet ut av den, var at hundene prøvde å stoppe opp, men noen av dem (Les mer…)
Marit kjente tårene svi bak øyelokkene. Hun visste at det bare var sekunder om å gjøre før den harde forseglingen hennes brast. Hun måtte komme seg ut før det skjedde.
Fort reiste hun seg og gikk mot døren. Før hun gikk ut, snudde hun seg en siste gang og så mot bordet der Espen satt. Han hadde snudd seg for å vinke på barkeeperen, for å bestille en øl til. I brøkdelen av et sekund møttes blikkene deres. Hun var likevel ikke sikker på om han hadde sett henne da hun smatt ut døren og løp tilbake til bilen sin.
Hun skulle aldri mer prøve å plukke den blomsten. Aldri mer tvinge den ned i en vase der (Les mer…)
Marit hadde hørt nok. Sinnet kokte. Pokker ta hele Espen! Han kunne vel ha prøvd å holde seg på matta noen få dager.
Hun mumlet en takk for opplysningen og skyndte seg ut igjen. Så gikk hun med raske, sinte skritt tilbake til bygården der han bodde.
Denne gangen holdt hun ringeknappen inne helt til hun hørte subbende bevegelser innenfra. Så ble døren sakte åpnet på gløtt.
– Å, faen! Er det deg! Stemmen hans var hes og groggy da han åpnet døren helt. – Hva vil du?
Marit stirret på ham. Han var ubarbert og bustete på håret. T-skjorten var krøllet og full av aske og ølflekker. Han så forferdelig ut.
– Jeg kom (Les mer…)
Inger var for svak til å orke å strekke hendene ut etter babyen. Hun bare så på henne mens tårene silte.
– Elisa… Ta vare på ho… La ho få det godt…
– Klart ho ska få det godt! sa Elisa, bryskere enn hun hadde ment. Men klumpen i halsen hennes bokste så fort at hun måtte bruke sinnet for å få den bort. – Du og han Aslak kommer tel å gje ho ein hod heim.
– Nei… Elisa… du… Eg ork ikkje meir…
– Tullprat! Ta deg sammen, Inger! Kjæmp!
– Eg kan ikkje…
– Jo. Du ska! Du ska kjæmp for den her lille fjell-jenta vårres! Men Inger svarte ikke. Hun (Les mer…)
|
30. aug 2009 - 10:50 | 
