|
|
Gunnhild strakte armene frem mot Syver og møtte de blå øynene hans.
– Syver … jeg er så glad på dine vegne. Jeg er så glad i deg. Det har jeg alltid vært, selv om omstendighetene …
– Ja mamma. Syver trakk henne inntil seg, han var et hode høyere enn moren nå, hun forsvant nesten i favnen hans.
– Mamma, du trenger ikke å si noe, jeg vet alt det. Vi har jo snakket om det før. Vi er familie. Nærmeste familie.
– Ja … Gunnhild kom plutselig på at hun ikke var alene denne gangen. Det sto flere familiemedlemmer og ventet på å få hilse på vertskapet og på hverandre.
Syver så over (Les mer…)
Viljas underleppe skalv. Hun kjempet mot gråten, men redselen for den fremmede kvinnen i sofaen tok overhånd. Tapperheten og motet brast, hun bråsnudde og flyktet i nn på soverommet og opp i sengen mes hun hikstet av gråt. Hun klemte hard rundt dukken sin og ventet til gråten stilnet, så trakk hun teppet over hodet så ikke moren skulle høre henne og ba en hviskende bønn til Gud.
– Kjære Gud… vær så snill… gjør mamma snill igjen. Ikke la henne drikke så mye vin. La henne aldri drikke mer. Og la oss reise herfra. Kjære Gud… vær så snill, la oss reise hjem. Til tante Mille…
Med nyeste bok i Farsarven-serien fløy timene unna, og den (Les mer…)
- Wilhelm! Gunnhild snudde seg mot ham. – Hun har et lite barn med seg! Hun kommer til å tenke mest på seg selv; det har hun alltid gjort, og Vilja … hvordan skal det gå med Vilja? Hun kunne vel ha latt jentungen få komme hit og bo hos oss, så kunne hun ha reist og boltret seg med bohemene i Paris alt hun orker. Og denne Bernhard … mannen hennes … han kunne vel ha nektet henne å ta med barnet.
– Hun er jo moren, og et barn hører til …
– Wilhelm, du skjønner ingenting, utbrøt Gunnhild sint. – Guro er min datter, jeg kjenner henne! Jeg vet hva hun står for. Leste du (Les mer…)
Gunnhild satt taus. Avventende.
– Dette jeg nå skal si, fortsatte Wilhelm og kremtet for å klarne strupen. Stemmen lød hul og rusten og var slett ikke lik hans egen. – Det kan hende du vil hate meg for resten av livet. Kanskje betyr det slutten på vårt ekteskap … på familielivet … det vil bli din avgjørelse …
– Wilhelm! Hva er det? Redselen brakte frem tårene hos henne. Hun stirret skremt på ham og trakk til seg den ene hånden for å tørke øynene.
– Jeg ønsker ikke å se slutten på vårt samliv, Gunnhild, det er ikke det jeg mener, sa han tungt. – Men jeg har full forståelse for at du kan komme (Les mer…)
Av en eller annen merkelig grunn er det samme baksidetekst på denne boka som på forrige bok, derfor skriver jeg den ikke på nytt. Dette er andre gang det tulles med baksidetekst i denne serien, og jeg har også sett at to bøker har hatt samme navn på bokryggen. Det er litt dumt at slike feil forekommer flere ganger i samme serie, og det er synd at ingen har oppdaget og korrigert det før boka/bøkene har gått i trykken.
I bok nr 14 får vi følge Emilies nye liv som «tjener» for søsteren Guro, som har brukket armen og sliter med svangerskapsplager. Hun skal være der frem til barnet blir født og litt etterpå, og så prøve å (Les mer…)
Emilie svarte ikke. Hvert ord Guro spyttet mot henne åt seg som ormer inn i sjelen hennes og ble til små verkebyller.
– Du tok ham fra meg, Emilie, men jeg tok ham tilbake, fortsatte Guro hatefullt. – Og nå er han min. Du skal aldri mer få ta ham, eller noe som er mitt, fra meg. Du skal holde deg unna oss, forstår du det? Jeg vil ikke ha noe mer med deg å gjøre. Aldri!
– Guro…
– Hører du? Guro svingte det ene benet i en stor bue over stolsetet idet hun reiste seg og trakk skjørtet på plass nedover leggene. – Kom deg ut herfra og ikke vis deg her igjen. Ikke skriv (Les mer…)
- Emilie! Emilie… Alltid Emilie! Barrieren brast. Gråten kastet seg over Guro. Hun krøp sammen i fosterstilling og prøvde å gjemme hodet under begge armene mens hun hulket sårt. – Jeg hater henne! Jeg hater Emilie. Alltid har folk likt henne bedre enn meg. Emilie… den yndige, den flinke, den snille og omsorgsfulle… Emilie… englebarnet… Åhhh…! Hun slo en knyttneve i madrassen. – Hun er alltid så fornuftig. Så kjedelig! Jeg hater henne…
– Guro… hun er søsteren din…
– Ja. Men jeg hater henne likevel… jeg… Guro gråt så hun hikstet. – Alle blir glad i henne. Ingen er glad i meg. Emilie vinner alles hjerter. Jeg har ingen. Ingen!
Noe av det som skjer (Les mer…)
- Hvor er Anna? Gunnhild ga både blaffen i både titler og etternavn nå. Det eneste som sto i hodet på henne var å få greie på hvor Anna var.
– Hør her… da Helga og Nils Bergmoen forsvant med hele ungeflokken, gikk vel alle i bygda ut fra at du visste det. At det var en avtale mellom deg og dem at de kunne ta ungen med. Jeg vet jo ikke… kjerringa mi vet ikke, det er vel ingen som vet om du ga fra deg ungen for godt da du reiste fra dalen. Hva skulle vi gjøre? Skulle vi nekte folket å reise? Nekte de å ta med seg en unge som har bodd hos dem så (Les mer…)
|
25. okt 2008 - 10:37 | 
