|
|
- Jeg tror ikke på spøkelser, sa Aurora kort og fortsatte å stirre mot vinduet oppunder mønet. – Det jeg så var et menneske. En mann.
– Da var det vel far eller Emil. Mattias grep henne i armen for å få henne med seg videre mot inngangen, men Aurora strittet imot og ble stående.
– Se selv da! sa hun fast. – Nå er han der igjen! Se … Resten av setningen ble borte i et langtrukkent gisp idet hun grep hardt om armen på Jacob. – Det er pappa! gispet hun. – Det er ham! Det er faren min!
Siste bok i serien!
De første kapitlene i Tidens tann utviklet seg akkurat som ventet, men det var da likevel rørende lesing. Alt bør jo ordne seg når en serie avsluttes også forsåvidt. Men (Les mer…)
- Mamma, må jeg være her? Aurora var på gråten da hun satte fra seg selskinnssekken.
– Foreløpig må du det, svarte Tora og følte med datteren. Så alene hun måtte føle seg. – Vi får se om vi finner en annen løsning senere.
– Kommer du og besøker meg? Auroras stemme lød tynn og ynkelig.
– Ja, du kan da skjønne det.
– Kom ofte.
– Ja, vennen min. Tora klemte datteren inntil seg og svelget hardt for ikke å vise hvor tung denne avskjeden var for henne også.
Ny bok, nytt land, nytt miljø og en helt ny hverdag! Tora og datteren Aurora har blitt evakuert til Skottland, og de må nå oppholde seg der til krigen er over. Det verste av alt er likevel at ektemannen og faren Frederik kom (Les mer…)
– Han var sint. Auroras stemme fikk en furten klang.
– Var han det? Tora ville glatte over og rette opp det sørgelige førsteinntrykket datteren hadde fått av faren etter den lange atskillelsen. – Nei, det tror jeg ikke han var, sa hun og prøvde å legge litt smil og varme i stemmen. – Han … han var vel bare trett etter den lange reisen.
– Hvorfor gråt du da?
Tora svarte ikke med det samme. Var det ingenting som unnslapp barnets skarpe blikk?
Frederiks’ hjemkomst og det første møte mellom ham og Tora etter året på Svalbard, blir ikke som noen av dem hadde drømt om og tenkt seg. Er likevel kjærligheten mellom dem sterk nok til å bygge bro over tvilen, mistroen og misforståelsene? Og hvordan blir livet deres fremover nå som de (Les mer…)
- Aurora! Tora skrek opp og løp nedover mot datteren. Hun skled på de løse steinene, snublet og datt, men kom seg opp igjen.
Tora var ennå ikke fremme ved barnet da hun ble var en hissig gjøing fra hundene. Hun kastet et blikk mot dem, og fikk se dem stå på bakbena og slite i lenkene mens de gjødde av full hals. Alle slet i én retning. Instinktivt snudde hun seg. Da så hun den store, hvite isbjørnen, som befant seg mellom henne og hytta. Og mellom henne og bjørnen lå Aurora og skrek av full hals.
Tora grep til skulderen for å ta av seg geværet, men husket i det samme at hun hadde lagt det fra seg på bakken da de fant fossilet. Våpenet lå nå hundre meter lenger oppe!
Ja, nå skjer (Les mer…)
- Tora Lyngvik, vil du gifte deg med meg? spurte han og så henne inn i øynene.
– Fredrik! Tora slo hendene sammen. – Du … Elsker du meg, da?
– Selvfølgelig elsker jeg deg! svarte han. – Det må du da ha skjønt! Han så inntrengende på henne. – Kan du være så snill å svare meg før denne blomsten smelter i hånden min? Vil du gifte deg med meg?
– Ja! Å ja, Fredrik! Ja, jeg vil gifte meg med deg, svarte hun mens øynene fyltes av tårer.
Etter et par måneder var det igjen fristende å ta turen opp til Svalbard og få lese mer om Tora og hennes varierte opplevelser på den vakre, men også kalde og utfordrende øya. Men snart er våren i anmarsj, og med den mer varme og (Les mer…)
Fredrik Hanke sto urørlig. Hun kunne se at han var like overrasket som henne over dette uventede møtet.
– Hva i helsike gjør du her? Fredrik var den første som fikk samlet seg såpass at han klarte å si noe.
– Hva tror du? Tora kjente at reaksjonen etter sjokket begynte å melde seg. Tårene presset på og gråten satt som en vond klump i halsen.
– Er du på isbjørnjakt? Han så på henne med det smale, ironiske blikket som hun hadde sett hos ham så mange ganger før. – Da vil jeg heller anbefale deg å sette opp en kasse med sevskudd, i stedet for selv å stå der som åte …
Spenningen var godt tilstede fra første side i bok nummer 13 om Tora og hennes opplevelser på Svalbard. Da vi forlot (Les mer…)
Oskar sto urørlig og så på henne. Han kvakk til og rødmet svakt da hun snudde seg mot ham, det var tydelig at han ikke hadde ventet å bli tatt på fersk gjerning i å smugtitte på henne. Ansiktet hans fikk et så skyldbevisst og rart uttrykk at Tora måtte le.
– Oskar, da! sa hun lattermild. – Står du der og smugtitter …
– Jeg smugtitter ikke …
– Nei, lo hun, – du gjør det ganske åpenlyst!
– Jeg … jeg ville bare … Han klarte tydeligvis ikke å finne på noen unnskyldning, så han slo i stedet ut med hendene og kom med en tilståelse: – Jeg klarte ikke å motstå fristelsen, Tora …
Nå kom han mot henne. Tora sto urørlig. Avventende. Hjertet banket fortere, og inne i henne raste en (Les mer…)
Tora kjente rødmen skyte opp mot hårrøttene. Forlegenheten hun følte gjorde henne sint, og hun grep til det beste forsvar hun kunne tenke seg. Et angrep.
– Jeg skjønner ikke hvordan du kunne la meg dra alene hvis du mener at det er så farlig.
– Jeg visste ikke at du dro.
– Men du kom tilbake, og fant hytta tom. Da burde du, hvis du hadde hatt noe som helst ansvarsfølelse, kommet etter for å se om jeg klarte meg.
– Hvorfor skulle jeg det? Fredrik Hanke så kaldt på henne. – Jeg har ikke noe ansvar for deg og ditt liv. Du er et voksent menneske som på alle måter signaliserer at du er i stand til å ta vare på deg selv. Så hvorfor i all verden skulle jeg følge etter deg?
(Les mer…)
- Kan jeg få lov til å bli med?
– Til Longyearbyen?
– Ja. Dere har vel ikke tenkt dere noe annet sted?
– Du, hør nå her! Alfonsen så på henne med oppgitthet i blikket. – Du har ingen anelse om hva som venter oss … vi som skal gå den ruten.
– Vet dere det? De to du skal ha med deg, hva vet de? Har de vært på Svalbard før?
– De er mannfolk …
– Og så …?
– De er større, sterkere, mer utholdende … Herregud, søster Tora, du som har studert menneskenes anatomi vet vel bedre enn noen at det er forskjell på kjønnene. Menn er mer robuste fra naturens side. Beklager, søster Tora … Alfonsen så faktisk ut som han mente det. – Jeg kan ikke (Les mer…)
- Du må slippe taket i ungen, sa Harald og så hardt på Tora. – Han er ikke din, vet du. Det kommer han heller aldri il å bli. Så lille Jacob kan du bare glemme!
– Han er ikke din heller! Tora satte et par hatefulle øyne i ham. Aldri om hun hadde trodd det gikk an å hate et annet menneske så inderlig. – Du har ikke mer rett til …
Hun fikk ikke sagt mer før Haralds høyrehånd traff henne med et sviende slag over munnen. Lysende prikker danset som et stjernedryss foran øynene hennes. Hun kjente blodsmaken i munnen idet Harald, med en gråtende Jacob i armene, gikk bort til Benedikte og legen igjen.
Starten i Avslørt var som forventet, men likevel sørgelig og ergelig lesing. De snikende mistankene fra forrige bok (Les mer…)
|
30. jan 2011 - 12:51 | 
