Med tjenestejenta Anna og vennen Samuel som reisefølge la Viktoria ut på den lange reisen til Christiania for å komme bort fra faren og sviket hans. Men dessverre var det ikke bare ærlige folk som streifet rundt langs veiene.
«Hvor kan hun ha gjort av seg?»
«Aner ikke. Jeg håper bare at hun ikke har gjort noe dumt.»
Lindstad tvinnet det tomme glasset mellom fingrene.
«Tatt livet av seg, mener du? Det tror jeg ikke!» svarte megleren med styrke. «Alvhilde er ikke den som drukner seg.»
I Bergen befant Alvhilde seg om bord i et skip som skulle seile neste dag. Hun fikk sjokk da hun oppdaget at Jeremias Gråvoll sto på kaia og stirret opp på henne …
Jeg ble faktisk lurt trill rundt med avslutningen på forrige bok, og det er jo litt (Les mer…)
Alvhilde hadde lenge ønsket å hevne seg på ekteparet Langvold, som hadde misbrukt henne som barn og ødelagt livet hennes. Nå var hun endelig ved målet, og deres skjebne lå i hennes hender.
«Nå skal dere høre litt på meg,» sa Alvhilde og trakk frem revolveren.
«Lukk døren, Ananias.»
«Er du blitt gal?» skrek fruen.
Kari og Mons var endelig sammen, men forholdet var ikke blitt slik de hadde forestilt seg. Det var tydelig at begge hadde hemmeligheter de måtte snakke ut om …
Forrige bok i serien er nok den jeg har likt best av alle, og litt av spenningen videreføres heldigvis over til bok 15 også. Alvhilde planlegger å sette hevnplanene ut i live, og det er akkurat den biten som er mest dramatisk i starten av boka. Etterhvert kommer det også en del (Les mer…)
Viktoria og Jacob var endelig sammen igjen, og nå skulle de rydde opp i misforståelsene som hadde truet med å skille dem for alltid. De fant raskt ut at et av brevene fra Jacob var blitt forfalsket, og at det var Jeremias som sto bak. Dessverre betydde det at Oscar Lindstad var medskyldig.
«Hvis alt dette stemmer, vil jeg ikke ha mer med far å gjøre!» raste Viktoria.
«Tenk deg litt om nå. Alle kan gjøre en feil eller to.»
«Ikke unnskyld ham, Jacob!»
Men før de rakk å konfrontere Lindstad med det de visste, skjedde det noe som rev grunnen fullstendig bort under dem …
Dette er vel en av de bøkene i serien som jeg har knyttet flest forhåpninger til på forhånd, med tanke på utvikling i forrige bok. Endelig ser det ut som (Les mer…)
Viktoria hadde funnet klare beviser for at farens butikk i Trondhjem var blitt systematisk svindlet de siste årene. Fordi hun hadde en mistanke om at grosserer Langvold var med på svindelen, bestemte hun seg for å konfrontere ham.
Plutselig smalt en ørefik mot kinnet hennes, og grossererfruen freste mot henne: «Stå ikke der og flir!» Kinnet sved, og Viktoria fikk blodsmak i munnen idet hun tok et skritt bakover for å holde balansen.
Selv om Viktoria var sikker i sin sak, var beskjeden fra stemoren klar. Det var ikke snakk om å finne en annen grosserer. Viktoria skjønte ingenting, for Langvold hadde også svindlet stemoren den gangen butikken var hennes …
Allerede på første side befinner vi oss midt i en situasjon som skaper litt dramatikk og usikkerhet, og vekker interessen for å lese videre med én gang. (Les mer…)
Viktoria reiste til Trondhjem for å finne ut hvorfor farens butikk gikk så dårlig. Hun fikk raskt mistanke om at handelsbetjent Sivertsen ikke hadde rent mel i posen, og inntrykket ble ikke bedre da hun oppdaget at han plaget tjenestejenta Anna.
«Han kløp meg.»
«Hvor?»
«Her.» Anna åpnet plutselig blusen og viste frem brystet. Det hadde blåmerker etter hardhendte fingrer …
Viktoria trodde hun aldri hadde vært så sint: Dette skulle ikke Sivertsen slippe unna med så lenge hun hadde noe hun skulle ha sagt!
Rivaler viste seg å bli en positiv overraskelse. Handlingen falt i smak, mye på grunn av en litt overraskende start og et miljøskifte ikke så lenge etterpå. Samtidig skjer det en del på Jacobs kant også, det er ikke bare snakk om venting og hjerteskjærende lengsel lengre – nå blir det (Les mer…)
Jeremias Gråvoll var desperat etter at verden hadde rast sammen rundt ham. Men han kjente Oscar Lindstad som en klok mann det gikk an å snakke fornuft med, så han dro ut i tømmerskogen for å prate med ham.
Det var kommet noe vilt og rasende i blikket til Oscar Lindstad, som hevet øksa mens han kom nærmere. Jeremias løftet hendene avvergende foran seg. «Lindstad,» hvisket han. «Du må da ikke …»
Hjemme på gården satt Viktoria og Alvhilde og ventet på husbonden, og de ble mer og mer engstelige etter hvert som mørket senket seg og ingen kom …
Etter å ha vært litt lunken til noen av de tidligere bøkene ble jeg litt positivt overrasket over Når sjansen byr seg. For det første faller handlingen bedre i smak, kanskje mye på grunn av at det endelig (Les mer…)
Mange advarer Viktoria etter at hun har trolovet seg med Jeremias, men hun blir likevel overrasket over reaksjonen til Ingar Hestvik, faren til gamlekjæresten hennes.
«Det var nå ellers en ting jeg gjerne ville si deg, Viktoria,» sa strandsitteren. «Jeg har ikke noe med det, men et råd tillater jeg meg likevel å komme med. Tenk deg vel om før du gifter deg med Jeremias Gråvoll. Det var bare det jeg ville ha sagt.»
I Christiania er Mons i tvil om det var riktig av ham å skrive kjærlighetsbrev til Kari, og det blir ikke bedre av at Julie sender ham forførende blikk …
Viktoria har tatt en viktig avgjørelse og gitt Jeremias svar på frieriet. Dette preger naturlig nok boka en del. Samtidig følger vi Jakob videre i Newcastle og vi får også lese såvidt om Mons (Les mer…)
Ved en feil har boka fått samme baksidetekst som bok 8. Her er den riktige teksten, hentet fra forlagets side:
Alvhilde sliter med sine spøkelser fra fortiden og plagsomme lyster hun ikke makter å holde under kontroll. Til slutt bestemmer hun seg for å søke hjelp gjennom samtaler med den unge, kjekke presten.
Det hadde virket så riktig, så vidunderlig sterkt og flott at det var nesten skremmende, men nå var hun ikke helt sikker lenger. Likevel hadde hun en lengsel i seg etter mer, selv om den var blandet med en følelse av skrekk for det som skjedde. Prestens metoder for å drive ut kjødets lyst var ikke slik hun hadde ventet.
Viktoria sørger fordi hun tror Jakob ikke vil ha noe mer med henne å gjøre. Jeremias gjør alt han kan for å trøste henne, og Viktoria (Les mer…)
Oscar Lindstad lå syk med høy feber, og det var få som trodde han kom til å overleve. Viktoria satt trofast ved sengen hans, og hun fikk nytt håp da faren i et våkent øyeblikk hadde noe han ville si henne.
«Jeg fikk meg ikke til å gi deg det. Måtte liksom tygge litt på det, sjø. Rett var det vel ikke, men nå har jeg tenkt nok. Her er det.»
Hånden hans kom frem med et flekket brev med rødt lakksegl.
Viktoria skjønte med en gang at det endelig var brev fra Jakob, men ante ikke at det hade vært i hendene på uvedkommende …
Det eneste jeg var litt spent på før jeg begynte å lese boka var om Lindstad ville overleve eller ikke, og hva som ville følge enten det ene eller andre skjedde. (Les mer…)
Alvhilde og Lindstad var nå blitt gift – i Guds og menneskers påsyn. Nå var det ingen vei tilbake. Og gjestene tok vel imot den nye fru Lindstad. Men det var ikke alle som var like fornøyd…
Ingen hadde en vakrere og mer hengiven kone enn han. Ingen hadde en som var finere og som kunne føre seg bedre. Ganske ung var hun også, og dessuten formuende og med gode forbindelser i Trondhjem.
Likevel følte ikke Oscar Lindstad seg glad.
Viktoria visste ikke hva hun skulle mene om stemoren. Vel var hun hyggelig nok – så lenge hun fikk det som hun ville. Men hun var redd mye kom til å bli annerledes på gården.
Mesteparten av boka handler om bryllupet mellom Oscar Lindstad og Alvhilde, som varer i flere dager. Innimellom får vi også lese mer (Les mer…)
|
|
21. mai 2010 - 01:23 | 
