Elisabeth blir budsendt for å hjelpe til når Bergette skal føde. Bergettes mann har hørt at Elisabeth er en «heks». Han truer henne, og hun føler at løgnene og fortielsene er i ferd med å innhente henne.
Helene har fått seg en kjæreste, Pål Persa. Han virker som en bra kar, men Elisabeth føler at det er noe underlig med ham. En dag får hun høre noe om ham, som gjør henne engstelig for venninnens skjebne. Hun tar mot til seg og vil fortelle Helene hva hun har hørt. Men synet som møter henne, gir henne et sjokk.

Elisabeth kom farende inn på kammerset til Helene, som sto med ryggen til og holdt på å stelle seg. Elisabeth gispet. Det kjentes som tiden sto stille et øyeblikk. Helene snurret rundt, grep underskjorten og holdt den opp foran seg.
(Les mer…)

Jens lever. Han er drevet i land på Daudmannsøya, og blir reddet av vakre, forførende Lavina. Men han husker ingenting fra fortiden, og må stole på at det er sant som Lavina sier: at han heter Andreas, og at de to er gift. Men stadig ser han bilder av en annen i drømmene sine – en lyshåret kvinne med varme, brune øyne…
Elisabeth oppdager at vesle Amanda blir utnyttet som taus på en gård i bygda. Hun tar affære, og får nye fiender. Nikoline blir stadig frekkere. Elisabeth forstår at hun må bli kvitt henne – men hvordan? Samtidig går tankene hennes til Jens. Hva er skjedd? Hvor er han?

Først hadde Lavina kvittet seg med vrakrestene fra båten hans. Deretter hadde hun løyet ham huden full. Hun hadde funnet han i fjæra, sa hun. Båten hans var borte. (Les mer…)

Det er ikke lett for Elisabeth å leve alene. Sulten er en hyppig gjest i det vesle huset i Dalen, og ensomheten og ansvaret tynger. Hun fylles av uro og fortvilelse når Maria forteller om skolelærerens merkelige oppførsel, men hva kan hun gjøre? Forholdet til Ragna skranter fortsatt, men Dorte viser seg å vær en god venn, som ofte tar veien opp til Elisabeth og Ane.

På vei over tunet ante Elisabeth noe i øyekroken. Det føltes som hjerte skulle stoppe å slå. Skrekkslagen snudde hun seg og stirret ned i bygda. Den svarte hesten til Jakob var ikke til å ta feil av, og heller ikke vognen der kisten sto, pyntet med lyng og kreppapir.
– Elisabeth! Hun fór sammen. Dorte så undrende på henne. – Ka e det, Elisabeth? Har du sett gjenganger – eller hulder, (Les mer…)

Elisabeth må handle på bok, og kommer i krangel med krambueierens kone. I fortvilelse lover Elisabeth hevn, men senere skal hun få angre ordene sine. Mens mannfolkene er på vinterfisket, har Elisabeth ansvaret for søsteren, vesle Maria. En sen kveld, under et forrykende uvær, får hun høre at Maria og venninnen hennes er forsvunnet. En av båtene er også borte. Elisabeth ror ut for å lete etter småjentene, og vet at hun setter livet på spill.

Med ett fikk hun øye på en åre som kom drivende. La meg nå den, ba hun stumt. Den kan kanskje gi meg et svar. Hun lente eg forsiktig over ripa. Litt til.. En stor bølge ville velte båten, men der hadde hun åra! Fort dro hun den inn og så strakt initialene som var risset inn. J. R. Jens Rask.
– Å (Les mer…)

Elisabeth lot blikket gli over de små, grå stuene under Lofotveggen, mens hun knuget den slitte kofferten i hånden. Seksten år var hun, og skulle ta arbeid som taus på storgården Dalsrud. Hun hadde aldri vært borte fra barndomshjemmet før, og kjente at hun sitret av forventning og frihetstrang. Samtidig var hun fylt av en mørk forutanelse…

Elisabeth sto på tunet til Dalsrud. Hun så på det store huset og ble med ett fylt av en uforklarlig angst. Det var som om huset hånflirte mot henne og sa at nå var det ingen vei tilbake. Blikket hennes ble dratt mot loftvinduene og hjertet gjorde et byks i brystet. En ung kvinne stirret rett på henne. Blikket var inntrengende, huden voksblek. Hun ristet sakte på hodet, som for å si: «Nu har æ advart dæ, det her e din siste (Les mer…)