- Jeg tror ikke du er den rette til å snakke om å være uansvarlig, svarte Jostein så rolig han kunne da Thea forsvant. – Vi akte med barna og …
– Eier du ikke skam i livet, avbrøt Juliane, – tenk å skjemme seg ut på den måten. Hun kastet et sint blikk etter Thea som ikke kunne høre dem lenger.
Jostein så på henne, klar over at hun måtte ha oppfattet et eller annet, ellers hadde hun ikke reagert slik.
– Hva mener du? Jeg så at Thea akte med barna, det føltes natrlig at jeg også ble med, fortsatte han.
– Naturlig, du! Juliane freste nå. – Hva er naturlig med å base i snøen med sin egen stemor? Tror du jeg er dum? Jeg vet alt, bare så du vet det!
(Les mer…)
- Det er en som gjerne vil treffe deg. Dette er fetteren min. Hans-Kristian. Jeg tror du har hørt om han, ikke sant?
Thea stirret på mannen som kom imot henne, uten å klare å si noe. To knallblå øyne søkte hennes. En sterk mannsneve grep etter hånden hennes, enda hun slett ikke hadde rakt den frem – i hvert fall ikke som hun visste om.
– Thea. Hans-Kristian kjente nesten ikke igjen sin egen stemme, enda det bare var dette ordet han fikk sagt. Men så rommet det da også alt han hadde skjult, fortiet og lengtet etter i så mange år.
Thea forsøkte å svelge, men munnen kjentes plutselig så tørr. Et virvar av sterke følelser veltet opp i henne, uten at hun selv forstod grunnen.
– Vi har aldri møttes før, hørte hun (Les mer…)
- Kom, vi tar med bildet bort til bordet, der er det bedre lys, innskjøt Mathilde, – men Hans-Kristians ansikt er det ikke råd å se. Iver var jo så uheldig å søle kaffe på bildet…
Thea gransket bildet nøye mens Mathilde fylte kaffe i koppene deres. Nei, det var ikke lett å se ansiktet på denne Hans-Kristian, likevel slo det henne at det var noe kjent ved det lille hun kunne se.
– Har han kanskje samme ansiktsform som herr Andersen? undrer hun, – jeg synes det er noe ved ham som virker så merkelig… kjent liksom?
– Det kan jeg da aldri tro… Mathilde kastet et blikk over skulderen hennes og tok en titt.
– Nei, jeg tror det eneste de to har felles, det er hemmelighetskremmeriet rundt brevene deres!
I bok (Les mer…)
Før frøken Krag visste ordet av det var hun på vei opp trappene. Glemt var veddemålsavtalen om at hun ikke fikk lukke seg inn uten at Jostein gikk god for det, for nå stormet hun rett inn døren uten å banke på og fant til sin store forferdelse en gråtende Juliane sittende på sengen med et blottet bryst, mens Jostein vandret rundt på gulvet med den lille illskrikende gutten og med pekefingerknoken sin i munnen hans i et forsøk på å roe ham.
Et øyeblikk mistet frøken Krag både munn og mæle, der hun så fra den ene til den andre, men hun fikk fort summet seg.
– Frøken Ravn, kle øyeblikkelig ordentlig på Dem! utbrøt hun forarget. – Jeg har da aldri sett maken… Og det tillater De unge mann å være vitne til, fortsatte hun henvendt (Les mer…)
Mathilde knappet opp trøyen og stakk hånden ned i forklelommen hvor hun til Theas store forundring fisket frem en masse små, hvite papirlapper med brune, svidde kanter. – Det er sånn, fortsatte hun, – at vi faktisk aldri fyrer i ovnen på soverommet, vi synes vi sover best når det er kjølig, dessuten er vi jo mange til å holde varmen oppe, men da jeg lå der og frøs som verst under dynen, så fikk jeg det for meg at jeg ville fyre litt i ovnen. Og vet du hva jeg fant da jeg åpnet ovnsdøra?
– Du fant dette? Thea skottet ned i fanget hennes.
– Ja, et brev som er forsøkt brent, men hvor gjerningsmannen tydeligvis har hatt hastverk, og ikke har tatt seg tid til å se at det tok ordentlig fyr!
– Men… (Les mer…)
- Jeg skal ikke plage deg med spørsmål, hørte hun Paal Martin fortsette, – men det er noe jeg gjerne vil spørre deg om…
Thea kjente hvordan kaldsvetten piplet frem. Jo, han visste nok hva han sa, og nå kjente hun hvordan tanker og følelser raste gjennom henne og laget fullt kaos i henne, enda stemmen hans var like varm og behagelig som ellers. Eller kanskje nettopp derfor?
Hun visste at hun skyldte ham å møte blikket hans. Det kostet, men det var det minste hun kunne gjengjelde hans raushet med. Hun så opp på ham med tårefylte øyne og møtte et par rolige, spørrennde, gråblå øyne.
Det jeg synes var mest interessant i denne boka var møtet med den unge piken Juliane, som i likhet med Thea også har hatt en vanskelig og veldig vond (Les mer…)
- Hva er det dog De driver med unge mann? spurte hun vantro.
– Frk. Krag, jeg forlanger at De banker på! Han tørket pannen med håndbaken. – Gå ut igjen og kom først inn når jeg sier ifra!
– Men i alle dager! utbrøt frk. Krag fullstendig overrumplet og satte hendene i sidene.
– Her er det kun jeg som gir ordre!
Jostein overhørte henne, og talte til ti før han langsomt snudde seg.
– De hørte hva jeg sa, ikke sant frk. Krag?
Sjokkert snerpet frk. Krag munnen sammen. Hun hadde mest lyst til å snu på hælen, men da trodde han vel bare at hun lystret ham og det måtte han endelig ikke innbille seg. Derfor ble hun stående, men hun følte seg ikke helt vel lenger.
– Frk. Krag… (Les mer…)
Irmelin så vantro opp på ham og plutselig lynte de lyseblå øynene.
– Svært så forbannet frisynt du er blitt! freste hun. – Det har noe med det forbannede horeavkommet som dere har fått til gårds å gjøre! Tror du ikke jeg har luktet lunten! Hun er direkte farlig! Faren din må være totalt blind…
Hun snappet foraktelig etter været. – Ja, hun forblinder dere alle sammen! fortsatte hun så. – Det er hun som har ødelagt for oss to. Tenk at fru Sørheims lille, skitne horedatter, hun av alle har klart å sette griller i hodet på dere alle sammen! freste hun videre. – Men sann mine ord Jostein, den usynlige forbannelsen som hun har slept med seg, den vil også du oppdage en dag, men da kan det være for sent!
Vi følger Thea (Les mer…)
Denne dramatiske storgårdsserien fra Østfold begynner i 1870 med fødselen til odelsgutten Jostein. Det var en stor forskjell på fattig og rik, noe horungen Thea smertelig skal få erfare. Sladder og ondskap, kjærlighet og sorg – alt er med i fortellingen som forfatteren skildrer med følsomhet og varme.
Thea følte det som om hjertet skulle briste. Hun visste ikke at det å være en forbannet horedatter kunne gjøre så vondt.
Hjemlengselen rev i henne, og til alt overmål måtte plageåndene minne henne på at hun hvert øyeblikk måtte inn og fremsi et bud for presten. Hun skjulte ansiktet i hendene og gråt ut all sin fortvilelse mens hun inni seg tryglet herr Jellerød om å hjelpe henne ut av knipen.
– Hva er det som foregår her, Irmelin? hørte hun i det samme en stemme spørre.
Thea (Les mer…)
|
|
06. mar 2009 - 02:58 | 
