I Elfardal er de siste ugifte ungdommene i ferd med å stifte familie. Nils og Seming har truffet hver sin kvinne i Rendalen, Kari og Annbjørg, som nå skal flytte til en ny bygd og bosette seg hos sine menn. Det store spørsmålet er om de vil trives i sine nye omgivelser.
Gedine har slått seg sammen med omstreiferen Bila, som nå er helt oppslukt av å bygge kirke i bygda.
Innen kirken er ferdig har de fått to barn sammen, og Gedine venter det tredje. Likevel overrasker det ingen at Bila plutselig forsvinner…
Gå ikke glipp av siste bok i denne fengslende serien!
I Nytt blod samles trådene og vi får noen avslutninger. Kirken bygges ferdig, Torgrim sier fra seg lensmannsvervet, det settes på ny opp en årestue på Messelt og hvem Bila er blir kjent (Les mer…)
Nils Torgeirssønn og Seming Finnssønn fra Elfardal har truffet to jenter fra Rendalen og lovet å komme for å fri til dem innen et år. Men tiden går, og da de to unge mennene endelig kommer seg av gårde, er det kanskje for sent.
Gedine, den eneste ugifte kvinnen i Elfardal, har kastet sine øyne på mannen som kaller seg Bila. Men Bila er en gåte. Ingen vet hvem han egentlig er, og det ser ut som han skjuler seg bak det lange, ustelte håret og viltvoksende skjegget…
Mannen bak masken er nest siste bok i serien, og heldigvis ble den en bitteliten opptur sammenlignet med de tidligere bøkene. Det er mange fine partier og hendelser i denne boka som gjorde sitt til at jeg ble litt mer engasjert i enn jeg har vært i de siste bøkene. (Les mer…)
Fulle av pågangsmot har seks mennesker lagt ut på den lange ferden nordover fra Elfardal til Nidaros. De eldste gleder seg mest til å se Kristkirken og kroningen av den nye kongen, men for ungguttene Seming og Nils er det selve eventyret som lokker.
Og spennende eventyr opplever de. Begge treffer unge kvinner og forelsker seg, og Nils glemmer nesten Gedine på Mikleby. Nå er det vakre Kari fra Møm som får blodet hans til å bruse…
Silje, Torgrim og de andre fortsetter reisen mot Nidaros. Omkring halve boka handler om akkurat dette, og selv om det blir fortalt om på en grei måte så blir det likevel litt kjedelig lesing siden spenningskurven er lav. De treffer en del nye folk på reisen, og her er det også flere gjentagelser av tidligere handling. Nils møter en vakker jente (Les mer…)
På Ophus og Mikleby forbereder de seg på landferd. Torgrim og Finn vil helt til Nidaros, der de vil se dronningen seile inn i fjorden med sin unge sønn, den nye kongen. Silje og Ragnhild forlanger å få bli med, selv om de må regne med en slitsom og farlig reise.
En gammel kjenning dukker opp igjen i Elfardal. Det er Bila, byggmesteren, som sier han vil bygge ferdig Embrets nye hus – det han reiste fra uten å si et ord til noen. Men kan de stole på Bila…?
I Gjensyn får vi lese om mye av det samme som i tidligere bøker. Det stelles til giftermål for nye par som forelsker seg i hverandre uten noe om og men, usikkerhet og hindringer finnes knapt – her er det rett inn i ektestanden! Jeg har ikke holdt (Les mer…)
Det trekker opp til uvær over Mikleby. Anne ligger i barselseng, men barnet lar vente på seg, og mørke skyer samler seg i horisonten.
Så skjer alt på en gang. Et voldsomt tordenvær bryter løs, Anne får kraftige veer, og en slagbjørn går løs på buskapen. Kyrne kommer vettskremte hjem, men bjellekua mangler. Og hvor er det blitt av de små gjeterne, Seming og Magnus…?
Uværsnatt inneholder ikke så veldig mye nytt, det går i mye av det samme når det gjelder handling og konflikter. Flere unge møtes og er – PANG! – plutselig forelsket i hverandre på et blunk og danner par. Det blir giftermål, fødsler, noen dramatiske høydepunkt (som jeg ikke finner så veldig spennende siden det som sagt er en del gjentagelser og det forsåvidt alltid ender godt likevel for «våre» personer) og ellers dagligliv. (Les mer…)
Embret på Ophus gifter seg med Ingeborg fra Ringsaker, og det faller nabojenta Helene på Strand tungt for brystet. Hun er helt besatt av tanken på at Embret har sviktet henne.
Alle frykter hva Helene i sin sjalusi kan finne på. Det hun til slutt foretar seg, får store konsekvenser for mange i den lille bygda…
Tja, hva skal jeg egentlig si om denne boka? Grei nok, men fortsatt ikke noe mer enn det. Handlingen går fremover, men egentlig altfor sakte etter min mening. Og det er mye av det samme som skjer fortsatt, så særlig original handling er det heller ikke. Nye par dannes, den ene etter den andre finner seg en kjæreste og gifter seg eller planlegger å gifte seg. Det er noe urealistisk at det løser seg så lettvint med at ungdommene fra de to (Les mer…)
Gaute har vendt tilbake til Elfardal, og drømmen om å bli kongsmann er grundig knust. Nå vil han ta seg av Kristina og den vesle sønnen han ikke visste om.
Embret, Gautes eldre bror, har lenge kikket på Helene, datteren på Strand. Men da han blir med Gaute over fjellet til Stein i Ringsaker, skjer det noe ingen har forutsett. Embret blir kjær i en annen – til Helenes raseri og fortvilelse…
Denne boka ble faktisk ikke helt som forventet, og glad er jeg for det! En liten opptur med tanke på at jeg ikke har likt de siste bøkene så veldig godt. Selv om en del av det som skjer i Bryllupsfest dessverre røpes på baksiden, så var ikke handlingen like forutsigbar heldigvis. Det skjer andre småting også, selv om mye handler om forelskelse, bryllup og ungdommelige (Les mer…)
Gautes guttedrøm har alltid vært å bli kongsmann. På grunn av den drømmen har han først forlatt foreldre og søsken i Elfardal, og senere sin elskede Kristina fra Stein ved Mjøsa.
Som en av biskopens betrodde menn kommer han til Oslo, der han endelig får sjansen til å tjene kongen. Men livet som kongsmann blir ikke slik han har drømt om, og etter hvert lengter han hjem. Der venter det ham mer enn én overraskelse…
Den lange pausen siden jeg leste siste bok på nesten et halvår, gjorde kanskje sitt til at jeg ikke fant Hjemlengsel like kjedelig som jeg har syntes noen av de siste bøkene i serien har vært. Eller kanskje var det mest fordi handlingen var litt mer original også. Gaute reiser ut i verden for å bli kongsmann, og opplever litt av hvert på (Les mer…)
I Elfardal står Silje og Torgrim overfor det verste uår de kan minnes. Kornet råtner på rot, og de ser ut til å gå en dyster vinter i møte.
På storgarden Stein ved Mjøsa er Gaute, sønnen deres, i ferd med å utvikle et kjærlighetsforhold til Kristina, husbondens vakre og egenrådige datter. Men Gaute har en farlig rival i Gunnar Sveinssøn…
Etter hvert som jeg har lest flere bøker i denne serien synes jeg det blir tyngere og tyngere å lese, og jeg begynner å få nok. Spesielt dialogene irriterer meg fortsatt, de virker oppkonstruerte og flere replikker høres unaturlige ut. Også den overdrevne bruken av (fulle) navn i dialogene, noe som kommer godt til syne i de første sidene i denne boka. Det gjør det tungt å lese, og jeg har vanskelig med å leve meg godt (Les mer…)
For Gaute, Torgrims og Siljes nest eldste sønn, blir forholdene i Elfardal for små. Selv om han har mange søsken og det er mange nesten jevnaldrende på Mykleby, føler han en utferdstrang som han ikke klarer å motstå.
Veien fører ham over fjellet til Hedemarken. Men det er utrygge tider, og han får ingen hjertelig velkomst. Med sverd mot strupen blir han tatt til fange og bortført mot en uviss skjebne…
Selv om tidligere bøker ikke har fenget nevneverdig, har jeg likevel syntes de stort sett har vært kjappe å lese ut. Nå synes jeg derimot lesingen blir tyngere og tyngere, for ting går så fryktelig sent.
En tanke som ble mer og mer påtrengende da jeg leste gjennom Fremmed jord er at ting med fordel kunne ha blitt komprimert ned litt, og ikke være som nå (Les mer…)
|
|
18. feb 2009 - 05:03 | 
