Om Ulva ble det sagt at hennes mor avlet henne med selveste Svartvargen. Bare se på jentas øyne! Vi møter Ulva på kaupangen ved Nidarelva en gang på 800-tallet. Hun er 15 år. Hun skal selges. Og selgeren håper på en god pris, for jenta er ennå møy…
Ulveøyne er en intens leseropplevelse som bringer deg tilbake til vikingtiden. Ulvas kamp for sin frihet, sin kropp, sin overlevelse og sin kjærlighet har gledet og opprørt tusenvis av norske boklesere. Bokserien Ulveøyne tok Norge med storm da den startet i 1996. Interessen for både nye og eldre bøker i serien bare øker.
Kortromanen Ulveøyne bygger på et utdrag fra bok 2, «Prisgitt», omskrevet og bearbeidet, slik at det står godt som en selvstendig liten roman.
Denne lille saken fant jeg tilfeldigvis på bruktbokbutikken Pocketbua i Trondheim for flere år (Les mer…)
- Du må hjelpe ham! utbrøt Ulva fortvilet.
De hadde forsiktig båret den syke inn i jordhaugen som viste seg å skjule en liten koie. Den krumbøyde, gamle mannen nikket mot Torgeir som lå i uvett.
– Det er ikke mye krefter igjen i ham. Han skulle egentlig vært død for lengst.
– Vær så snill, jeg gjør hva som helst bare du får ham frisk igjen…
Gubben målte henne opp og ned. Med ett kom det et glimt av morskap i øynene hans.
– Hva som helst? klukket han.
Så er vi ved veis ende og siste bok i serien. Vi får en avslutning på Ulva, Rime og Yngvills historier, og selv om man naturligvis ikke kan vite hvordan alt vil gå etter at punktumet er satt så er det likevel mye (Les mer…)
De store, svarte skyggene Ulva så mot den rødflammende himmelranden var seil. Fire skip som nærmet seg raskt. Redselen var så lammende at de kjentes som om hun falt.
– Torgeeeeir!
Hun hørte seg selv skrike. Og så var han der.
– Det blir kamp, sa han stille. Det var et lite smil i munnviken hans, men øynene var svarte av uro.
– Gi meg et våpen! sa hun.
– Nei, da nøler de ikke med å drepe deg. Men om du sitter i ro sammen med de andre trellkvinnene, skal du se at de sparer deg.
– Torgeir, gi meg spydet mitt!
– Ulva! sa han og tok henne hardt i overarmene. – Dette bestemmer jeg! Du får føye deg denne gangen.
Ulva og Torgeir er fortsatt i vesterled, men (Les mer…)
To karer grep henne. Armene hennes var allerede bundet bakpå ryggen, og nå tvang de henne ned på kne.
Men hva skulle det bålet nede på plassen være godt for? Ulva hadde hørt om folk som ble brent på bål, men dette bålet var jo altfor lite.
Nå gikk den svartkledde ned dit. Da munken kom tilbake, så hun hva han hadde i hendene – en kniv. Bladet var rødglødende. Hva ville han gjøre med den? Ulva så at han skalv voldsomt og ansiktet hans var herjet av smerte. Hun skjønte ingenting. Kunne de ikke bare se å få det overstått?
Jernbyrd er nest-nest siste bok i serien, og jeg må innrømme at jeg prøvde å drøye den litt mens jeg leste. Det er ikke det at jeg ikke vil lese så fort som mulig for (Les mer…)
Munken merket at Ulva ble vettskremt.
– Tåler du ikke å se en Herrens tjener?, spurte han med skarp stemme.
– Hun er nok ikke vant til svartbrødre, kom Bess til unnsetning. – Hun er utlending, fra Nord-vei. I hennes land er svartkledde folk som oftest trollkarer med onde hensikter.
– Slik hun ser ut, skulle en tro hun omgås både trollkarer og det som verre er, svarte munken. – Hvorfor har du dratt slikt ugudelig pakk i hus?
– Det er da ikke alle utlendinger som er ugudelige…
– Det skal vi nok finne ut av, sa munken.
Torgeir er på jakt etter Ulva, som har stukket av for å leve alene etter hendelsen mellom ham og Marion. Men Torgeir er skadet og uvel, og vil han virkelig greie å finne Ulva, (Les mer…)
Yngvill merket til sin skrekk at hun var i ferd med å miste håpet. Hun var nær ved å godta sin skjebne; trell igjen, hundset og mishandlet. Hun hadde da aldri gitt seg uen kamp, og selv om hun ikke var like sterk som Ulva, var hun ingen svekling.
Nå kjente hun knivspissen mot nakkehudetn. Nesten kilende. Skulle han skjære over strupen hennes? Skulle det skje så raskt og smertefritt? Nei, han skar i stykker serken hennes.
– Nå skal du få angre at du prøvde å flykte, snerret han. – Hører du? Nå skal du få angre! Et slag for hvert skritt du har sprunget vekk fra meg…
Yngvill er tatt til fange av Are Beinbrekker, som slett ikke har glemt fluktforsøkene hennes tidligere. Nå venter straffen, og Are har ikke tenkt å gi seg (Les mer…)
Marion fant med hensikt frem en serk som var i trangeste laget for henne. Den fikk de runde brystene hennes til å presse seg oppover i utrigningen, og det visste hun at karene likte. Det kunne trenes, for her gjaldt det å avlede handelsmennenes oppmerksomhet når hun og Ulva skulle gå på markedet og stjele mat.
– Hva somler du slik for? spurte Ulva irritert? – Skal vi ikke komme oss av gårde?
– Ordne hår først, sa Marion og kastet et skøyeraktig blikk på Torgeir. Hun likte så godt å se ham smile. Og Torgeir kunne ikke annet. Maken til tulljente hadde han aldri møtt. Det var ikke fritt for at hun gjorde ham litt brydd. Som nå. På ett eller annet vis hadde kanten på serken hennes kommet opp over knærne igjen. Det var mest som (Les mer…)
Ulva rygget til hun ikke kom lenger. Smeden gikk forrest av alle. Han gliste olmt mot henne.
– Grisen måtte du gi slipp på, ser jeg. Men tar jeg ikke feil, har du sikkert gjemt noe annet tjuvgods under skinnkofta di. Jeg vil se hva du gjemmer…
– Styr deg, William! sa munken. – Her skal vi ikke ha noen usømmelig framferd.
– Mener du at tjuvjenta ikke skal straffes?
– Jo, selvsagt! Men du får verken ta livet hennes eller dyden.
– Hah! Den tispa har ingen dyd å ta vare på, mente smeden
– D… den som er skyldfri kan kaste den første sten! ropte munken i fistel.
Ny bok, nye opplevelser! Ulva, Torgeir og de andre befinner seg nå ved en kaupang ved munningen av Themsen. Spennende med nok (Les mer…)
Ulva kaver i isvann og gisper av kulde. Hun prøver av alle krefter å løfte båten, så hun kan få snudd den. Det er hennes eneste mulighet til å komme ut. Men skroget har kilt seg fast mellom de digre steinene, og kulda gjør henne veik.
Hun greier ikke å rikke båten. Nå rekker vannet henne til halsen. Det er bare en liten luftlomme igjen. Hun hoster vann, greier ikke annet enn å kjempe for å puste. Alt som teller er den siste munnfull luft. Så blir den også borte…
Ulva, Torgeir, Kolve, Yngvill og Vegar har lagt ut i båt i stormen, for å prøve å unnslippe Utnes-mennene som er på jakt etter dem. Alle regner med at de ikke vil se dem mer i live, og havet krever sitt offer til slutt. Rime og Brage (Les mer…)
Rime snappet etter pusten. De sterke armene hans omkring henne gjorde henne svimmel. Hun holdt på å falle, men han hindret det. Og så tenkte hun ikke lenger. Hu bare tok om den brede halsen og trakk ham mot seg i et kyss. Leppene hans var kjølige og smakte salt. En fjærlett berøring.
Men det varte bare et øyeblikk. Han stivnet til og snudde seg vekk. Skuffelsen rispet Rime innvendig. Hun hadde misforstått alt sammen.
– Tilgi meg, hvisket hun. – Jeg vet ikke hva som gikk av meg.
Brage ble kald. Hva mente hun? Var dette bare noe hun hadde funnet på for å drive gjøn med ham?
Jettegryta ble slukt like raskt som de forrige bøkene i Ulveøyne. Det skjøre, forsiktige – men sakte voksende – forholdet mellom Rime og Brage blir skildret (Les mer…)
|
|
12. nov 2010 - 15:06 | 
