Gunhild våkner til sitt livs største mareritt. Hun er fange i Ribans sameleir, og alle forsøk på flukt er forgjeves. Den mystiske Aili – noaiden – har oppdaget at Gunhild bærer Bjørnens merke og at hun er den som skal redde dem alle fra undergang. Sakte fyller tvilen Gunhild – hvor hører hun egentlig til?
Samtidig får hun et varsel i drømme om at familien på Ørland er i fare. Klarer Gunhild å beskytte sine kjære ved hjelp av sverdet? Og hva er egentlig sverdets hemmelighet?
«Hvorfor gir du meg dette?» Hun skyver sverdet tilbake i sliren og fester det med vante hender til beltet sitt.
«Fordi du kommer til å trenge det.»
«Hva er det som skal skje?»
«Jeg vet ikke.» Aili ser trist ut. «Alt står ikke klart for meg. Jeg skulle ønske at jeg (Les mer…)
Tilværelsen er sorgløs for vakre, unge Gunhild. Hun har hatt en trygg oppvekst med omsorgsfulle foreldre, og nå er hun svært forelsket og skal gifte seg med sin Olmod. En dag får hun likevel et varsel om at mørke skyer truer i horisonten. Lite aner hun om at hele hennes verden vil bli snudd på hodet – skjebnesvangre hendelser skal komme til å ryste den unge jenta som sakte, men sikkert, modnes til en voksen kvinne …
«Du må ikke skremme henne, Riban.» En krokete kvinne med grått hår kommer bort til dem og tar Gunhilds hånd.
«Du burde ikke kjøpe dette tøyet, uansett hvor vakkert du synes det er. Det er bortkastede penger, for det vil aldri bli brukt likevel.»
Gunhild napper hånden til seg. «Hva mener du?»
«Han du har kjær og stoler på, er (Les mer…)
Nanna og Viðarr har vokst opp som søsken, men har mistet kontakten etter at Viðarr ble kriger i kongens hær. Nanna har, på tross av at hun egentlig er kongens halvsøster, valgt et stille, tilbaketrukket liv på gården Ørland. Hennes lille familie har det godt, helt til kongen en dag har bruk for flere krigere og mannen Högni melder seg frivillig. Nanna nekter å miste enda en hun har kjær og bestemmer seg for å ta med seg barna og bli med mannen i krigen. Hvor farlig kan egentlig krigerlivet være?
«Viðarr?» Nanna kan ikke tro at det er fosterbroren som står foran henne, han er bare en blek skygge av den mannen han en gang var. Visst er han høy og bredskuldret som de andre krigerne, men ansiktet hans er magert og hardt, helt annerledes enn før.
«Viðarr?»
(Les mer…)
Nanna aner ikke hvem som er faren hennes og tror muligheten til å få vite det ble gravlagt sammen med moren. Men en dag sier den gamle og surrete oldemoren hennes noe som tyder på at tante Hilde vet sannheten. Nanna krever at Hilde skal fortelle hva hun vet, men Hilde avfeier henne og drar i stedet for å skaffe den syke oldemoren hjelp hos kong Halvdan Svartes seidmenn. Mens Hilde er bortreist, forsvinner plutselig begge oldeforeldrene fra gården, og Nanna bestemmer at det er best å få tak i Hilde igjen. Hun tar med seg fetteren Viðarr og følger etter til kongsgården – noe som skal vise seg å bli skjebnesvangert …
«Jeg er sikker på at du har mye å fortelle, Nanna. Jeg merker en ild og temperament i deg som må gjøre det vanskelig å leve under (Les mer…)
Hilde trives best når hun kan svinge sverdet SterkrVenr i kamp, spesielt ved Halvdan Svartes side. Hennes mot og dyktighet gjør at hun nyter stor respekt i kongens hær – ikke minst fra kongen selv. At ubehagelige tanker likevel plager henne, er noe hun aldri vil innrømme for noen. Men de blir stadig vanskeligere å skyve unna, og en avgjørende kamp nærmer seg – en kamp hvor sverdet ikke kan hjelpe henne. Hun blir nødt til å ta et oppgjør med seg selv …
Han ser ut som han faller sammen. «Hvorfor må du alltid være så kald, Hilde?»
«Jeg er ikke kald.» Hun prøver å ikke høres tverr ut. «Du ville aldri ha sagt noe slikt til en mann.»
«Men du er ingen mann, og jeg kan ikke behandle deg som en.»
«Du har å respektere (Les mer…)
Hilde ønsker å være en sterk og respektert sverdkvinne, men blir stadig misforstått og opplever at familien støter henne vekk. Etter nok en avvisning fra moren, føler hun trang til å flykte fra alt. Oldemor Borghildr oppsøker henne i en drøm og sier at det er på tide å legge ut på en reise, og Hilde blir sikker på at det er det rette å gjøre. Hun stoler på at oldemor vil vise vei. Med en ung kvinne som reiser alene er alt annet enn trygg …
Han nikker mot sverdet. «Er det noe du har arvet etter faren din, kanskje? Eller en død ektemann?»
Mannen tar et skritt frem. Han forsøker seg på noe som skal ligne et smil, men som for Hilde ser mer ut som flekking av tenner.
«Jeg kan godt lære deg å bruke (Les mer…)
Ása er på færøyene, trygg fra dommen Alv fikk lyst over henne. Hun klarer likevel ikke å slå seg til ro – savnet etter datteren Hilde er sårt, livet på de nakne øyene hardt, og forholdet til Vebjørn skranter. Venninnen Fjorgynn er til stor trøst, men hun er ikke alltid like forståelsesfull. Hun mener Ása bør ta seg sammen og godta sin skjebne istedet for å hele tiden lengte hjem. Den eneste Ása føler at skjønner henne, er en en som ikke egentlig snakker hennes språk; en stadig tilbakevendende husvenn med merkelig bekledning – munken Patrick …
«Så gå da, Patrick. Gå med Gud og se hvor langt det fører deg.» Hun dytter ham til side og skynder seg inn. Der stenger hun døren hardt bak seg og setter på slåen. Så synker hun ned på gulvet og slipper endelig (Les mer…)
Egenrådige Ása er i ferd med å bli voksen, noe som på ingen måte gjør det enklere for foreldrene å holde styr på henne. Fagerhild skulle gjerne sett datteren trygt plassert i et ekteskap, men vil ikke presse eller tvinge henne. Ása selv kan ikke forstå hvorfor det haster å finne en passende mann. Hu har ikke hatt følelser for andre enn Alv, og selv om det er tydelig at Alv fremdeles nærer mer enn broderlige følelser for henne, er et ekteskap med ham utelukket. Så en dag ankommer en ny trell gården …
Skogen suser rundt dem nå. Et kaldt gufs av en vind feier over Ásas bare armer og gir henne en frysning på ryggen. Hun skjelver sånn i knærne at hun nesten ikke tror hun skal klare å holde seg på bena. Hun kjenner tungen hans mellom (Les mer…)
Åsen, år 810. Karl bringer Fagerhild og hennes nyfødte datter trygt tilbake til barndomshjemmet. Men hendelsene i fortiden preger Fagerhild, og hemmelighetene er mørke. Hvis de blir kjent kan de utløse det hun rykter mest av alt – en familiefeide. For å beskytte de menneskene hun elsker, er hun nødt til å holde hemmelighetene for seg selv. Men fortiden er i ferd med å innhente henne …
Tordar fnyste. «Jeg innser at jeg ikke får gjort noe her og nå. Men denne jenta dere prater om, Fjalers datter, får dere ta godt vare på og oppdra vel, for hun er Fjalers arving. Og når hun blir fem år gammel henter jeg henne hjem til oss, hennes farsslekt, der hun i følge alle lover og tradisjoner hører hjemme når noe har skjedd med foreldrene slik at de ikke lenger kan bo (Les mer…)
Åsen, år 809. Fagerhild har blitt en vakker ung kvinne. Hun er forelsket, men Borghildr mener at hun bør vente en stund med å gifte seg. Mor og datter står steilt mot hverandre, for selv om Fagerhild ikke er Borghildrs kjødelige datter, har hun arvet hennes stahet. Og den kan hun komme til å trenge …
Fagerhild synker ned på benken. «Jeg kommer til å dø gammel og ensom.» Onkel setter seg ned rett overfor henne.
«Gi henne tid, Fagerhild. Moren din er ikke urimelig, hun vil etter hvert innse hva som er best for deg. Men frem til det, vil jeg be deg om å ikke snike deg til å omgås Fjaler Tordarsson. Hvis du fortsetter å trosse moren din og hun oppdager det, kan jeg love seg at han aldri blir mannen du gifter deg med.»
(Les mer…)
|
|
10. jan 2010 - 20:33 | 
