Mens tingfolket samles på Besserud for å avgjøre Kolbeins skjebne, pågår en helt annen strid hos Agnes og Svale i Oslo. En hjelpende hånd rekkes ut, på tvers av liv og død, og bringer dem håp og lindring. Samtidig, på kirkebakken, sverger en forsmådd kvinne en grusom hevn over sin make, mens lagnaden endelig velger å veve håpefulle tråder rundt folket på Elvestad.
Sunniva kvakk da Ragnhild ga henne en ivrig dult i ryggen. «Du får selv gå bort og møte følget, Sunniva,» smilte hun, «for det er antagelig deg det gjelder.»
«Meg?» Hun så forundret på søsteren. Kjente Ragnhild mennenes ærend, eller gjettet hun bare? For hvis de kom for å … Nei, hun våget ikke engang å håpe på noe slikt!
Framtiden ser først mørk ut i begynnelsen av siste bok i serien. Kolbein er (Les mer…)
Ingenting går som planlagt den høstdagen Sunniva står brud. Idet presten skal lese velsignelsen, vikles Kolbein inn i en skjebnesvanger hendelse. Den fører til at Agnes får underlige syner på ny, selv om de denne gang later til å bunne i fortiden. Mot vinteren fryser Besserudtjernet til, og fremdeles vet ingen hvilken grufull hemmelighet som skjuler seg under nøkkerosene …
«Jeg var hos henne før deg, Gaute Toresson.» Kolbein visste at han burde tie, men noe drev ham videre. Hvor mye hadde ikke Sunniva lidd på grunn av denne mannen? «Og meg ga hun seg til frivillig,» rant de bittersøte ordene over leppene hans.
Med et avsindig brøl ruste besserudbonden frem, bikkjene eksploderte i et opphisset glam, og Kolbein spente kroppen for å slåss.
Sunnivas bryllupsdag har opprunnet, men mens hun venter på prestens velsignelse dukker Kolbein (Les mer…)
Idet en kogge stevner ut Bjorvika for fulle seil, står Sunniva knust tilbake. To menn møtes i et ujevnt basketak oppe i byen. Samtidig får Agnes et urovekkende varsel hun ikke greier å tyde. Sommeren glir ubønnhørlig over i høst, og et forrykende uvær slår kornet til bakken. Midt ute på storhavet kaster stormen seg over et skip …
Han bøyde seg lenger ut idet en sprut av kald sjøsprøyt slo innover dekket. Noe hadde hektet seg fast i de ru skipsplankene midtveis mellom relingen og vannmassene, et lite stykke tøy? Det var noe annet der også: en tust hår, lyst som Sunnivas lokker. For sitt indre blikk så han Rosa miste dukken sin, det kjæreste hun eide. I et fortvilt forsøk på å redde den, måtte hun ha lent seg utover – for langt. Og så …
(Les mer…)
Sunniva plages av tunge tanker. Når kommer Gaute på besøk neste gang, og hvordan vil lunet hans være? Samtidig står julen for døren, og noen hver bærer på hemmeligheter – som store-Jon og Kolbein, og anders og datteren hans. Carmen har også sitt å skjule, og når den trolske vettenatten er over, er det bare hun som vet at den har endret alt.
Anders ble møtt av lysskjæret fra den knitrende julelogen på Elvestad. Han tøylet hesten så brått at den slo med fremhovene i lufta. Hva slags underlige lyder var det som kom fra stua? Han undertrykte den hivende pusten for å høre bedre. Jo, det var klapping og noen som sang. Uhyggen blåste ham i nakken. Hadde huslyden gått til ro og overlatt stua til tusser og juleskrømt?
På Elvestad er julenatten fylt med alvor, (Les mer…)
Mangt og mye endres idet høsten ubønnhørlig glir over i vinter. Anders søker Kolbeins råd, men veidemannen får selv en ubehagelig overraskelse.
Under storgildet på Elvestad blir Anges minnet om en advarsel hun ga Sunniva for lenge siden. Nå frykter hun at det er i ferd med å gå troll i ord. Ragnhild bekymrer seg også for søsteren, uvitende om at hun snart vil ha noe helt annet å tenke på.
Store-Jon kravlet seg møysommelig opp på albuene. Han var fanget, jaggu var han det, like sikkert som om huldra skulle ha tatt ham i haug. «Frels meg, Herre!» hvisket han, spyttet i håndflatene og fattet om den nærmeste stokken. Det var nå det gjaldt, nå skulle styrken hans for alvor settes på prøve. Et knurr startet dypt i magen. Så la han kreftene til i et trolltak så (Les mer…)
Sunniva mistenker at Gaute taler sant om Tore, men orker hun å oppfylle det nådeløse kravet hans? Samtidig søker Agnes hjelp i trolldomsurter for å bli svanger, og prøver å kontakte den døde legekvinnen. Om morgenen står det en kurv på trammen – en gudegave, eller en forbannelse? På Elvestad frykter Ragnhild for sønnens liv. På hvert sitt vis kjemper kvinnene for barna som de bare har til låns.
«Hadde vi ikke noe å vise Sunniva, Tore?» Det glimtet listig i Gautes blikk. «Hjertemerket ditt.»
Småen vred seg sjenert. «Jeg vil ikke kle av meg,» hvisket han.
«Hva sa du?» Den truende tonen jagde tårene opp i Tores øyne.
Sunniva bøyde seg fort. «Du behøver da ikke det, Tore. Jeg kan bare ta en kikk oppunder trøyeermet ditt. Hvis jeg får lov, da.»
Å (Les mer…)
Når alle er samlet på Elvestad, blåser det opp til en forrykende snøstorm. Kolbein kommer til gårds med en halvt ihjelfrossen fremmed, og idet julefreden skal til å senke seg, krysser et gravfølge tunet. Samtidig får Agnes et uhyggelig syn. Sunnivas høytid blir ganske annerledes enn hun hadde tenkt seg. Hun får nemlig sitte ved kongens bord.
Sunniva stirret rett inn i øynene til en festkledd kvinne. Kjolen den fremmede bar, liknet på en prikk hennes egen! Hun skyndte seg å neie. Den andre neide samtidig. Sunniva tok et vantro skritt tilbake. Det samme gjorde kvinnen.
«Men det er jo meg!» utbrøt Sunniva, og et gjenkjennede smil lyste opp ansiktet foran henne.
Anders humret. «Det kalles et helspeil, og er så klart at en nesten skulle tro det fantes to av deg.»
Hildurs halvkvedede avsløring (Les mer…)
Sunniva og Anders drar ut på leting, men i stedet for å finne den de håper, blir de skremt av folkesnakk om skrømt og ukjente barnelik. Mot kvelden kommer de frem til en tom gård og en fersk grav i skogbrynet. På samme tid tvinger et uventet besøk Svein til å tenke nytt om livet sitt.
Det glimtet i knivbladet da det fløy gjennom luften. Så ble smågutten truffet av en rød sprut fra killingens strupe.
«Åssen kan du gjøra no’ sånt rett for øya på ungen?» freste Ester.
Mestermannen skrittet i retning av porten. «Gutten får pent venne seg tel å se blod,» spyttet han tilbake over skulderen. «Sånn forberedte far min meg på bøddelvirket, og sånn vil jeg gjøra det med sønn’ min.»
Det tok ikke mange sidene før jeg igjen var helhjertet fortapt (Les mer…)
Månen titter frem idet Ragnhilds kamp for seg og barnet går mot slutten. Kanskje er det et godt tegn?
Mange dagsmarsjer unna møter Marte en gammel kjenning. Samtidig blir Sunniva tvunget til å ta en smertefull avskjed. Når det nærmer seg korsmesse, må en kvinne bøte med livet for en gammel synd, mens en annen opplever sitt livs hildringstime.
Den lange ferden gled forbi bak øynene hennes. Etter å ha forlatt Oslo, hadde de trasket gjennom kjente områder, svettet i de seige motene og frosset der det gikk lett utover. I går kveld hadde landskapet flatet ut. Nå var det gold myr så langt øyet rakk. Ikke som i Surkadal, tenkte hun med et stikk av savn – hjemtraktene med de dype skogene, abbortjernene og den blanke elva. Hun løftet haken. De skulle nok venne seg til det. (Les mer…)
I Miklagard venter Sunniva spent på å få småfolk i stua. Hun vet ingenting om den hemmelige pakten som forsegles i prestegården, til glede for noen, men til gremmelse for andre. En forsmådd kvinne ønsker å ha et ord med i laget, og skaffer seg en mektig forbundsfelle. De skyr intet middel for å tvinge sin vilje igjennom – ikke engang drap.
På ny strakte sira Hongeir seg etter pennen. Det var en gåsefjær – fra den venstre vinge, så den skulle bøye seg riktig i hånden. «Ja, du Gaute,» humret han, tilfreds med at løsningen på den gamle saken ble enklere enn han først hadde trodd. Nå gjensto bare det avgjørende brevet til rådmannen. Tanken på den urørte kvinnen og det hvite brødet som ventet ham nedenunder, fikk ham til å sette opp farten. Bare noen få ord igjen (Les mer…)
|
|
03. aug 2012 - 20:28 | 
