Den grusomme hemmeligheten Kristin har båret på i alle år, er avslørt. Jan setter til skogs, men Kristin kan ikke løpe etter, hun må passe på barna. Helge, som er skyld i det hele, ligger døddrukken på stuegulvet, derfor er det Ingjerd som må begi seg inn i skogen.
Hjørdis begynner å innse at den fredelige landsbyidyllen også har andre, mørkere sider. Hun bestemmer seg for å forlate dalen, og sammen med barna begir også hun seg inn i en skog …
«Menigheten har kommet fram til at tilgivelse er det eneste riktige. Når dere har gått gjennom de nødvendige ritualer, vil dere bli innlemmet i familien.»
Folkene bak dem mumlet. Ionela flyttet seg til hun sto ved deres side. Hånden hun la på Hjørdis’ skulder, var varm. Hjørdis rensket halsen.
«Hva går disse ritualene ut på?»
(Les mer…)
Kristin bekymrer seg for Ivar, som er helt satt ut etter redslene i Auschwitz. Hun tør nesten ikke forlate gården av frykt for bygdefolkets hevn, men hun er nødt, for hun må jo besøke Jan i fangeleiren.
Hjørdis og barna kan endelig forlate Berlin, sammen med de to russiske soldatene. De setter kursen sørover, men ved grensen til Tsjekkoslovakia slipper de opp for bensin. De stanser i en liten landsby som ånder av fred …
Rosa strakte hals. «Se, tante Hjørdis! Her har det ikke vært krig! Noe så vakkert!»
«Ja, Rosa, hvis det ikke hadde vært for at vi fortsatt befinner oss i Tyskland, ville jeg ha trodd at vi var kommet til en ny verden.»
Sergei satte kursen mot kapellet. Boris tok fram et hvitt lommetørkle og festet det på geværsiktet. Han snudde seg. «Hold barna (Les mer…)
Det går opp for Hjørdis at Rosa er blitt en ung kvinne, med følelser som kan sette hele deres nye tilværelse i fare. Hun må gripe inn, men samtidig vil hun ikke såre Rosa.Kristin og Jan holder seg mest på gården, for å unngå bygdefolkets hat og forakt. Men i Oslo kjenner ingen dem, så de drar inn til byen for å bivåne Kongefamiliens hjemkomst. Grete er også med. Hun vil se stedet der hun bodde sammen med moren …
”Hva er det som foregår her?” ropte kvinnen.
Gutten kastet et blikk på Grete. ”Den rare damen der sier at hun bodde her i gården da hun var liten, Dagny!”
Kristin kjente hvordan Grete stivnet og festet grepet rundt armen hennes.
Grete snudde seg sakte. ”Er det deg, mor?”
Utfallet av forrige boks cliffhanger avsløres (Les mer…)
Freden er kommet – men grusomme ting skjer, både i Tyskland og i Norge. Hjørdis kjemper for tilværelsen, og inngår en pakt med to russere, uten å tenke seg godt nok om.
Kristin og Grete blir skamklipt. Rystet og knust søker de tilflukt på gården. Siden Helge og Jan er fengslet, er det bare kvinner igjen på Bjørnstad. Kristin venter på Ivar, som har lovet å hjelpe dem så snart han er blitt sterk nok til å forlate Sverige. Han ser frem til hjemkomsten, men møtet med broren Egil blir skjebnesvangert.
Hun skrådde over veien og nærmet seg en liten folkemengde. Ryggene deres virket forventningsfulle, som om de ventet på en spennende forestilling. Det var stille. Luften dirret, som foran et kraftig tordenvær. Ingen hørte at hun nærmet seg. Alle var konsentrert om det som foregikk.
(Les mer…)
Hjørdis og barna forlater slottet, uten å ane hvilke fryktelige forhold som råder i Berlin. I Sverige lever Kristin og de andre et avsondret liv, men en dag får de høre at Hitler er død. Midt i gleden fylles Kristin av frykt. Hva vil skje når de kommer hjem til Trysil?
I Auschwitz ligger det døde fanger overalt. Det er bare Ivar og noen få andre overlevende igjen. Da kommer det kjørende en hvit buss med et rødt kors på …
Den lille bussen hadde Røde Kors-merket på sidene, og et svensk flagg! Ivar snappet etter pusten. Døren ble åpnet, og en ung sykesøster steg ut. Hun så seg rundt. Blikket hennes stanset ved piggtrådgjerdet. Så bøyde hun seg inn i bilen og sa noe til sjåføren.
Da var vi ved bok 30 i I krig og (Les mer…)
Det virker som om tyskerne tviler på Jans lojalitet. De tester både ham og Kristin ved å sette navnet til Johan, Kristins far, på en dødsliste. Nå brenner det under føttene på den lille familien, og de har ikke noe annet valg enn å flykte. Det må også Johan gjøre, til tross for at tyskerne har ham under stadig oppsikt. Jan har smerter i kneet, og Kristin er høygravid, men de stoler på at Svarten vil få dem trygt over grensen.
Kristin var kommet nesten helt bort til døren.
«Frau Bjørnstad!»
Hun bråstanset og snudde seg sakte. Gestaposjefens grå øyne var blanke og hadde et skadefro glimt. «Jeg antar at De har kommet for å be for Deres far?»
Hun svelget. «Ja.»
Han reiste seg. «Jeg håper De ikke har advart ham. Da vet De hvordan (Les mer…)
I Tyskland frykter Hjørdis at Fritz Volke skal ta fra henne Jürgen. Herr Klein har lovet å beskytte henne – men kan hun virkelig stole på ham?
Møtet med Tordis, Ivars mor, viser Kristin med all tydelighet hvor forhatte hun og Jan er i bygda. Hun lengter etter at krigen skal bli slutt, så bygdefolket endelig kan få vite sannheten.
«Kjære barn, du må ligge rolig!» Gudrun strøk henne over pannen.
«Vi trenger ikke å gjøre mer enn nødvendig,» kom det fra Tordis. Kristin lukket løynene. Gråten presset seg opp i halsen.
Gudrun reiste seg. «Du kan si hva du vil, Tordis. Kristin trenger vår hjelp. Vi er ikke barbarer! Dessuten vet du godt at hun sender pakker til Ivar!»
Tordis fnyste. «Det er bare for å lette på den dårlige samvittigheten hennes! Hun har sveket (Les mer…)
Hjørdis har fått en forbundsfelle i herr Klein, Adolfs far, men da han inviterer Fritz Volke til slottet, blir hun skrekkslagen. Hva om Volke vil ta Jürgen fra henne?
I konsentrasjonsleiren blir Ivar svakere og svakere, men det er enda verre med Nikolai, som har begynt å lengte etter døden.
Jan kommer på ny i Gestapos søkelys, og denne gangen er det ikke like lett å vri seg unna.
«En bunke skjemaer er blitt borte fra mitt kontor,» sa lensmannen, «og det ser ut som to av dem har blitt forfalsket. Karene på bildene er sabotører.»
«Jeg kjenner ingen av dem,» sa Jan.
Lensmannen så ned et øyeblikk. «Du er den eneste som har vært alene på mitt kontor de siste månedene, Jan.»
«Antyder du at jeg er en tyv?»
I Berlin lever (Les mer…)
Herr Echebrechts kone har tuberkulose. Nå skal hun komme og bo hos Kristin og Jan på setra, slik at Kristin kan pleie henne. Tyske soldater skal sette i stand bryggerhuset, så den syke kan isoleres der. Soldatene slår leir på setra, og deres konstante nærvær går Kristin på nervene. Enda verre blir det når det viser seg at det finnes flere russere i området. De er desperate av sult, og våger seg helt inn på setra for å be om mat …
Russeren satt på huk, halvt gjemt bak brenneslene på den andre siden av gjerdet. Øynene hans var festet på Julia. Han gråt. Kristin tok noen skritt mot ham.
«Dette er Julia, datteren min,» sa hun på tysk. «Hvordan har du det?»
Russeren lot ikke til å ha hørt henne, han var helt oppslukt av Julia. Kristin (Les mer…)
Hjørdis frykter Adolfs tilnærmelser, men tør ikke avslå da han inviterer henne på midag på slottet for å møte hans far.
Syk og forslått kommer Ivar til Auschwitz. Synet som møter ham der, holder på å knekke ham.
Kristin og tante Olga finner en død mann i bekken. Tyskerne blir mistenksomme, og nå kryr det av soldater på setra.
Det var en kraftig mann. Han var kledd i en slags uniform, men den var ikke tysk, og det var ikke en hirduniform. Snørestøvlene var slike som soldatene på østfronten bar. Slike som Jan hadde, men skaftet var kortere.
Tanten holdt et godt grep rundt armen hennes. «Han er ikke norsk!»
«Hvordan vet du det?»
«Se på bakhodet hans. Det er nesten flatt, slik som russernes.»
Kontrastene er fryktelig store i bok nummer 35 (Les mer…)
|
|
25. sept 2012 - 04:54 | 
