|
|
Maren har fått nok av halvsannheter og hemmelighetskremmeri, og bestemmer seg for å rydde opp i livet sitt. Hun snakker ut med Johannes, og tar et dramatisk oppgjør med moren og tante Emma. Men å fortelle vesle Oda sannheten, er ikke like lett. Maren tyr til sin faste løsning på problemene – hun skyver dem foran seg.
En dag drar hun og Trond innover i dalen for å kjøpe en vevnad av den kjente vevkunstneren Mali Stornes.
– Velkommen, smilte hun og rakte frem hånden. – E er Mali Stornes.
– E er Maren Bredli Lia, sa Maren og grep hånden hennes, – og det her er mannen min, Trond Lia. Mang takk for at vi fekk (Les mer…)
Fortiden har innhentet Maren, i form av Johannes Ludvigsen. Syk og avkreftet har han reist den lange veien til bygda for å finne sin vesle datter, det eneste mennesket han har igjen i denne verden. Det overraskende møtet fyller Maren med frykt. Alt hun vet, er at Johannes omkom på havet – og nå står han plutselig her, i huset hennes.
Kvinnen foran ham stirret på ham med store øyne, som om han var et spøkelse. – Johannes Ludvigsen? Stemmen hennes bar knapt.
– Ja, mannen til Helene Ludvigsen, som du leide hybel hos i Oslo.
– Du er jo død, hvisket hun.
– Nei, jeg overlevde. Det er en lang historie, la han til. – (Les mer…)
Maren har lært av sine feil, men det har kostet henne dyrt. Bygdefolket later til å ha tilgitt hennes ungdomssynder, men fra moren får hun bare spisse bemerkninger. Det får henne til å undres, og en dag går det opp for henne at det allikevel ikke er slutt på løgner og fortielser.
Det var et gammelt bilde. En ung tante Emma lå i en sykehusseng. I armkroken holdt hun en liten bylt, og ved siden av sengen satt Edith Bredli.
Maren hadde aldri sett bildet før. – Ka verden, utbrøt hun overrasket og rakte albumet til tanten. – Er det du?
Tante Emma kastet et fort blikk på bildet. – Kor fann du det her? Stemmen skalv.
(Les mer…)
Dagene kommer og går, fylt med avmakt og stillhet. Utad virker Maren sterk, for hun tror det er slik alle venter at hun skal oppføre seg, men innvendig er hun bare tom. Noen ser allikevel bak masken, og det er i denne tiden hun får erfare hvem som er hennes virkelige venner. Olaug trøster og hjelper, selv Lina viser forståelse – men den som kjenner henne best, og som nesten ikke viker fra hennes side, er Trond.
– Skjærer du framleis ut dyrefigurer i tre? spurte Maren brått. – E har den e fekk av deg ein gong for lenge sida. Den står i bokhylla mi.
– Har du den verkeleg enno? spurte Trond.
– Enno, ja! (Les mer…)
Martin har nærmest flyttet inn til Maren, og de oppdager begge nye sider hos den andre. Maren reagerer da det viser seg at Oda ikke er så begeistret for Martin, men hun skyver det fra seg.
Thorleif drikker fremdeles for mye, og det begynner å gå stygge rykter om ham. Lina prøver å få forholdet deres til å fungere, men han er ikke interessert.
– Kan du ikkje glømme alt det dumme e gjord, Maren. Det betydde ikkje noko.
– At kjærligheta overlever, skyldes ikkje at ein glømmer, Thorleif. Det skyldes at ein tilgjer.
– Og det gjer du ikkje? Du tilgjer ikkje?
– E veit ikkje, sa hun lavt. – E trur kjærligheta mi (Les mer…)
Maren blir ute av seg da hun finner Thorleif bevisstløs utenfor døren. Det får henne til å tenke nærmere gjennom forholdet til ham.
En natt kalles hun til Lia. Olaugs fødsel er i gang. Det blir en dramatisk kamp mot tap og død.
Det har begynt en ny mann i banken. Mot sin vilje kjenner Maren at følelsene hennes allikevel ikke er helt døde …
- Som assisterende banksjef har du fått inngangsbillett til det øvre sjiktet av befolkningen, sa Maren. – Det er slik det fungerer her.
– Og det liker du tydeligvis ikke?
– E kan ikkje forstå at tittel eller pæng gjer nokon bér enn andre.
– Det har det aldri gjort (Les mer…)
Etter at Maren og Oda ble kastet ut fra Solbu, flytter Lina og vesle Mathilde inn. Høgåsfamilien ser fram til en storslagen forlovelsesfest for Thorleif og Lina, men folk i bygda har en annen oppfatning.
Livet som alenemor er ikke lett. Oda er Marens trøst og glede, og de får støtte fra alle på Lia – ikke minst Trond og Elise. Ikke mange vet at Maren venter barn igjen, men hun kan ikke holde det skjult for alltid …
- Unnskyld, sa hun og kikket opp. – E såg meg ikkje føre, e …
Det var Thorleif hun hadde løpt på. Han tok tak om overarmene hennes og skjøv henne litt ut fra seg. Det dryppet fra (Les mer…)
Alt er tapt. Maren er avslørt som løgner, og ingenting kan lenger skjules. Nå må hun skape seg en ny tilværelse. Men først må hun fortelle foreldrene sannheten, og et oppgjør med Trond er uunngåelig. Hun vet at bygdefolket vil vende henne ryggen, og at all sympati vil bli Thorleif til del. Hennes eneste trøst er Oda, men også hun må få vite sannheten nå. Det faller Maren tungt for brystet, og hun er fristet til å skyve det fra seg – igjen. Da skjer det noe som gir dem alle noe helt annet å tenke på.
Da de hadde sunget den siste salmen, ga Maren Oda en liten dytt i ryggen. – No kan du legg på blomstran dine, (Les mer…)
|
03. feb 2013 - 08:19 | 
