Marte skal snart reise til Kristiania, men med ett virker ikke tanken på å forlate familien det minste fristende.
Karoline sørger over moren, men hun kan ikke gi seg over, for hun har hendene fulle med familien og alle barne hun har samlet rundt seg. De er mange – men ikke mange nok, synes hun, for det er ett barn hun aldri har glemt.
«Ønsker du deg ikke et ordentlig hus?» spurte Karoline forsiktig.
«Jeg har et ordentlig hus,» sa han og slo neven i treverket, som for å vise hvor solid det var.
«Ja, det er riktig fint. Men ville du ikke ha likt å bo et sted der det gikk an å gå oppreist? Med ordentlig tregolv, og en seng å sove i? Og kanskje ha folk rundt deg som holdt av deg?»
Det (Les mer…)
Karolines mor blir stadig dårligere, og innerst inne lurer de alle på om hun vil få oppleve Karoline og Aksels bryllup.
Etter at hun «bortførte» de stakkars legdebarna, vet Karoline at det brenner under føttene på henne. Det tar ganske riktig ikke lang tid før Sørrøed-bonden dukker opp – sammen med lensmannen. Karoline kan ikke si hvor barna er, og blir tatt med til lensmannens kontor. Der skjer det noe hun aldri hadde ventet seg.
Lensmannen snudde seg mot Karoline igjen. «Hvor er de?»
«Jeg vet ikke.»
«Står du der og lyver meg opp i ansiktet?» freste han.
Karoline krympet seg. «Nei,» hvisket hun, før hun greide å ta seg sammen og gjenvinne styrken hun hadde tviholdt på, for et lite øyeblikk siden. «Nei!» gjentok hun fastere. «Jeg lyver ikke. Det er sant – jeg aner (Les mer…)
Karoline nages av skyldfølelse. Hvordan kunne hun være så dum å overtale Marte til å gå til lensmannen? Nå sitter søsteren i arresten, redd og ulykkelig, og Karoline aner ikke hvordan hun skal hjelpe henne. Det ser ikke ut til å bli noen konfirmasjon på Marte dette året heller – og hva med Karoline og Aksels bryllup, som står for døren? Attpåtil fylles huset av gjester som ikke vet hva som har skjedd …
Marte lo av noe Olaf hadde sagt. Karoline likte det ikke. Hun hadde aldri sett søsteren te seg på denne måten før. Måten hun strøk en villfaren hårlokk bak øret på, samtidig som hun sparket bort en småstein og svingte litt fram og tilbake, så skjørtet bølget rundt henne … Hva var det hun innbildte seg? At hun var på dans?
Alt er gjort (Les mer…)
Marte har forlatt overfallsmannen livløs i veikanten. Overbevist om at hun vil bli satt i fengsel og henrettet, velger hun nærmeste utvei – flukt. Planen er å reise til Christiania og skaffe seg post som guvernante, men først må hun komme seg til Bodø.
Karoline blir fra seg av frykt da hun oppdager at søsteren er borte. Hun må holde det hemmelig for moren, som ikke vil tåle en slik påkjenning, og tyr til kjæresten sin for å finne råd.
Stille hektet Marte haspen av døra til vedskjulet og åpnet den så sakte at knirkingen knapt var hørbar. Noen tomme striesekker var gode å ha. Hun rigget seg til bak en stabel med ved. Hun var så fryktelig trøtt! Hun måtte hvile. Kanskje forsøke å sove litt, så hun fikk krefter til å fortsette. Hun hadde liten tid (Les mer…)
Karoline er utrøstelig. Hun er sikker på at Aksel er blant de mange som har druknet på vinterfiske. Men julen står for døren, og hun må ta seg sammen for småsøsknenes skyld. På selveste julekvelden kommer onkel Toralf på besøk, og maken til jul har de aldri opplevd. Men nettopp som lykken smiler til den lille familien, får de et forvarsel om at noe vondt kan komme til å skje. Sin vane tro nekter Karoline å gi opp. Men hvem kan hun be om hjelp, nå som Aksel er borte?
«Hvordan står det til med deg mor? Hvor er det du har vondt?»
Moren nøyde seg med å peke mot brystet. Uvilkårlig kom Karoline til å tenke på alt fra tyfus til tuberkulose, selv om hun innerst inne visste at smertene ikke kom av noe slikt. «Mener du at (Les mer…)
Glassmaleriet er borte, og Karoline fortviler. Om ikke lenge forfaller gjelden til Wolden. Hvor skal hun ta pengene fra? Aksel håper å tjene godt på vinterfisket, men Karoline vet at livet på sjøen innebærer mange farer. Attpåtil er det juletid, og Karoline vil at småsøsknene skal ha deilig kveite til julaften. Pengelens som hun er, må hun selv skaffe den, og hun legger utpå i usikkert vær. Da får hun se et syn som får blodet til å fryse til is i årene hennes …
Karoline tok tak i repet og forsøkte å dra gutten til seg. Men dreggen satt fast i isen, og da hun forsøkte med et kraftig rykk, kunne selv ikke bølgebruset og den ulende vinden dekke over den illevarslende lyden: et dempet smell. Dreggen sto like fast, men en sprekk var i ferd med å spise (Les mer…)
Karoline må oppgi reiseplanene, og kommer på kant med politiet i Trondhjem. Tilbake i Bodø vil hun hente moren på fattighuset, men der har de ingen Johanne Vik! I sin fortvilelse oppsøker Karoline meieribestyrer Tobiassen, onkelen hun inntil nylig ikke visste noe om. Der får hun en stor overraskelse …
Hjemme venter søsknene på at hun skal komme tilbake. Marte har noe å fortelle henne – noe som kan knuse alle drømmene deres.
«Gå rolig,» sa Karoline. Men de kom ikke langt før de hørte et rop.
«Hei, der! Hold an!»
«Løp!» hikstet Karoline.
Dersom politimennene hadde latt seg narre til å tro at Aksel var uskyldig, tenkte de neppe det nå lenger. Brygga var livsfarlig glatt, men det var ikke tid til å ta seg i akt. Nå gjaldt det å utnytte det vesle forspranget (Les mer…)
Best som Karoline tror at alt er i orden og familiens nye, trygge liv kan begynne, rakner alt. I hui og hast må hun og Marte dra til Bodø for å oppsøke moren på fattighuset, og for å lete etter Lars, som er forsvunnet. I Bodø venter det mange overraskelser, og den største av dem gjør at Karoline må reise videre til Trondheim.
Føttene var veike som sjøgress da hun gikk opp landgangen som den aller siste. Øyeblikket etter ble den dratt om bord. Folk sprang om hverandre på kaia. Fortøyninger ble løsnet, ordre ble ropt til høyre og venstre, og langsomt gled båten ut fra kai. Karoline glemte fullstendig å puste, der hun sto og klamret seg til rekka. Jeg reiser til Trondhjem, tenkte hun. Til Trondhjem!
Ja, er det ikke det ene, så er det det (Les mer…)
Karoline føler seg ynkelig, som må troppe opp på Woldens kontor med et pantebrev med falsk underskrift. Men det viktigste er at de har fått tilbake hjemmet sitt. Nå begynner kampen for å få de to småsøsknene hjem. Da må hun tilbake til Bliksvær – og Aksel …
Fortsatt må søskenflokken kjempe for tilværelsen. Folk på Skrinnvær har ikke glemt de stygge ryktene om Karoline, og det fører Lars opp i mer enn én krangel.
Med ett hørte de noe ståk nede ved bryggene.»Å kjære, vene!» mumlet en av kvinnene, og gispet sjokkert. «Også han Adrian Wolden, da! Ingen med vettet i behold gir seg i krangel med den karen!»
«Hvem er det som ligger over ham og rister ham i filler?» spurte en annen.
«Er det ikke han Lars Vik?»
Sløyekniven gled ut av Karolines (Les mer…)
Aksel blir offer for en stor misforståelse. Nesten samtidig opplever Karoline noe som gjør at hun vil bort fra øya. Hun har fått vite at hun har arvet det vakre glassmaleriet etter kapellan Pedersen, og drar hjem til Skrinnvær for å se om arvestykket kan være verdt noe.
Vel hjemme ser hun at det har skjedd store forandringer med både Marte og Lars. Håpet om å kunne samle familien stiger, men det er avhengig av én person: Væreier Wolden …
«Jeg kan tilby deg en god pris,» sa Wolden. «Femti kroner! Det ville komme godt med, kan jeg tenke …»
Det svimlet for henne. Det var mange penger! For femti kroner kunne hun kjøpe splitter nye sko til alle søsknene. Gunnhild, stakkar, hadde aldri hatt helt nye sko – ikke en eneste gang i hele sitt liv. Femti (Les mer…)
|
|
18. nov 2011 - 23:50 | 
