Dødsskipet av Yrsa Sigurðardóttir

DødsskipetEn vinterdag går Ægir og Lára om bort i en privat luksusyacht i Lisboa sammen med barna sine, tvillingene Arna og Bylgja. Når skipet ankommer Reykjavik noen dager senere, er familien og mannskapet på tre forsvunnet. Båten synes forlatt, men livbåtene er ikke sjøsatt, og alt ser ellers ut til å være i orden.
Hva skjedde egentlig mellom Lisboa og Reykjavik?

Hjemme på Island venter Ægirs foreldre på dem. Når håpet om at familien skal komme velberget hjem svinner, kontakter de advokat Tóra Guðmundsrdóttir. Hun skal hjelpe em med å få utbetalt livsforsikringen ekteparet hadde.
De ønsker også å overta foreldreretten til det to år gamle barnebarnet som ikke var med på turen. Hun som etter foreldrenes forsvinning har hatt så merkelige drømmer: Mamma min med vann i munnen.
Tóra begynner å nøste i mysteriet og finner en katastrofe med klaustrofobiske dimensjoner.

Dødsskipet er et nytt grøssende mysterium fra Islans aller største krimforfatter.

Det er ikke mange forfattere som klarer å skrive fram en skikkelig guffen følelse i meg, men Yrsa Sigurðardóttir er én av dem – ved siden av Stephen King og John Ajvide Lindqvist.
Dødsskipet er dessverre ikke like skremmende som den forrige romanen fra Sigurðardóttir, Jeg vet hvem du er. Uhyggen satt ikke fullt så sterkt i kroppen denne gangen, men de iskalde gufsene er slettes ikke fraværende.

Dødsskipet innhylles i en iskald og mørk atmosfære, og anslaget er mystisk og dramatisk: Hvor har det blitt av de 7 menneskene som befant seg i yachten Lady K? Hvorfor ble foreldreparet Ægir og Lára og tvillingdøtrene Bylgja og Arna i det hele tatt med på turen? Hva skjedde på vei hjem til Island? Spørsmålene er mange, svarene ytterst få…
Forfatteren spiller på angsten for havet i seg selv, og på «klaustrofobien» i å være fanget om bord. For hvem vet hva som skjuler seg i det store, mørke og dype havet? Eller i yachtens kriker og kroker utenfor den trygge kahytten? Jeg kjenner ikke akkurat noen overveldende lyst til å ta en båttur med det første…

Den mørke og skitne sjøen var rundt ham på alle kanter, og den kokte rett over hodet på ham. Han gjorde et nytt forsøk på å roe seg ned […] Samtidig begynte varselklokkene å ringe intenst i den mest primitive delen av hjernen hans.
Dette kom til å gå dårlig.
Dette kom til å gå dårlig.
Dette kom til å gå riktig dårlig.
Han åpnet øynene.

Denne gangen er Tóra Guðmundsdóttir tilbake igjen. Hun har vært hovedperson i tre tidligere bøker av forfatteren, men var fraværende i den forrige utgivelsen. Tora er advokat, og blir innblandet i kriminalsaker på grunn av de juridiske spørsmålene eller problemene som oppstår i forbindelse med dem. Tóra og Bella utgjør forresten et fornøyelig par. Den ansvarlige, høflige og ordentlige advoktaten vs. den sære, late og sure sekretæren, som faktisk er ganske artig i all sin ufordragelighet. Irriterende og spesiell, en frisk kontrast til Tora selv.

Historien fortelles todelt. Stort sett annenhvert kapittel skifter mellom å følge yachtens skjebnesvangre tur over havet og Toras – og politiets, ute på sidelinjens – forsøk på å komme til bunns i mysteriet og løse de juridiske problemene. Kapitlene på land kunne med fordel ha vært hakket mer smidige med tanke på utbroderinger og snakk, det blir en smule omstendelig til tider.
Men den todelte vekslingen bygger gradvis opp et godt driv, og etter hvert som man får avsløringer og ledetråder i bokas nåtid, blir uhyggen bare sterkere og sterkere i tilbakeblikkene ute på havet. For jo nærmere Lady K kommer Island, jo mer kritisk blir situasjonen. Forfatteren avslutter dessuten flere av disse kapitlene med små cliffhangere eller spørsmål som blir hengende i luften, og leker også denne gangen med overnaturlige elementer. Dét legger heller ingen demper på spenningen.

Det er mye som skal henge sammen og forklares når man har et «spøkelsesskip» som åsted, der alle om bord ser ut til å ha forsvunnet sporløst. Politiet gjør en blunder underveis som det er litt vanskelig å lukke øynene for, men ellers holder plottet vann. Mysteriet er fiffig skrudd sammen, og løsningen var ikke åpenbar for denne leseren i alle fall.
Dødsskipet er ingen ny favoritt fra den islandske krimdronningen, slik som den gufne forløperen som (nesten) gjorde meg mørkredd. Men det er en ubehagelig seilas med en avslutning som overrasker, og som henger igjen i tankene en stund etterpå.

Bokdetaljer
Originaltittel: Brakið
Kagge forlag
ISBN: 978-82-489-1267-5
416 sider
Leseeksemplar fra forlaget
Lest: 30.-31. januar 2013
23.-25. februar 2014
Google+EmailPinterestDel videre

  • 26. februar 2014 - 03:16
    Permalink

    Har den i hylla og noen bøker til av forfatteren som ikke er lest ennå, så kanskje på tide å gjøre noe med det i år? Vi får se :)
    God og ærlig anmeldelse :)

    • 26. februar 2014 - 21:59
      Permalink

      Takk! Ja, hvis det rette humøret og den rette anledningen dukker opp, så er det bare å gripe fatt i en av dem. Nå er jo favoritten min av de som er utgitt på norsk Jeg vet hvem du er, som ikke akkurat ble favoritt hos deg – så jeg er veldig spent på hva du kommer til å synes om de andre, da. ;) Jeg fant ut for en stund siden at hun har skrevet mange flere bøker som ikke har blitt oversatt. Et par av dem er før eller imellom de som er oversatt og utgitt, så de får vi tydeligvis ikke se noe til i norsk språkdrakt? Jeg kjøpte en av dem på engelsk i desember før jeg visste at De uønskede skulle komme nå, så da har jeg to uleste selv som ligger og venter. Gleder meg. :)

  • 26. februar 2014 - 10:46
    Permalink

    Har lest en bok av henne, husker i farten ikke tittelen. Men vet at jeg kommer til å lese mer av henne. Takk for påminnelsen! Dette var spennende.

    • 26. februar 2014 - 22:48
      Permalink

      Bare hyggelig! Jeg gleder meg til den som er ny av året; De uønskede. Kjøpte den nylig, og satser på at den er en god blanding av enda mer grøss og spenning. :)

  • 27. februar 2014 - 22:40
    Permalink

    Jeg leste Den som graver en grav som jeg leste for noen år siden, og jeg har Aske og Døddskipet stående i hylla så jeg får ta dem frem i år og se om jeg liker dem bedre enn Jeg vet hvem du er. Syntes jo tross alt at Den som graver en grav ikke var så verst :)

  • 4. april 2014 - 14:41
    Permalink

    Har nettopp begynt på De uønskede nå…håper den blir bra :)

    • 14. april 2014 - 23:07
      Permalink

      Jeg har spart den til påska nå, så fingrene er krysset for at den svarer til forventningene! :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *