Jenny av Sigrid Undset

JennyJenny ble utgitt i 1911 og ble Sigrid Undsets kunstneriske gjennombrudd. Den vakte oppsikt med sin uredde åpenhet om erotiske forbindelser. I dag er den en av klassikerne i norsk litteratur.
I denne romanen er hovedpersonen forlovet med én mann, men hun går fra ham og blir isteden gravid med ham som skulle ha blitt hennes svigerfar. Og mannen hun burde ha hatt, kommer for sent. Det kunstnermiljøet der romanen foregå, i Kristiania og i Roma, danner rammen for de moralske og estetiske perspektivene som trekkes opp.
Jenny er en overbevisende psykologisk studie av en kvinne som har funnet sin plass som kunstner og som drømmer om harmonisk kjærlighet. Men da Jenny innser at hun har sviktet sine idealer, blir hun sin egen dommer.


I Sigrid Undsets gjennombruddsroman møter vi malerinnen Jenny Winge i slutten av 20-årene, som befinner seg i Roma sammen med venninnen Fransiska og noen kamerater. Hun har aldri opplevd den store kjærligheten eller det å være forelsket, men drømmer om at en dag, så… Jenny er selvstendig og forsørger seg selv, og hun har ikke noe ønske om å bli hustru eller stifte familie for enhver pris. Som 28 år gammel ukysset jomfru venter hun, med en søkende kjærlighetslengsel i seg.

Den lykke hun lengtes efter, den skulle være het og fortærende – men den skulle være ren og plettfri – hun selv ville være god og lojal og trofast mot den hun gav seg til – der måtte komme en som kunne ta henne helt, så ingen evne i henne ble liggende ubrukt og råtnet etsteds langt inne og forgiftet -. Nei – hun torde ikke – ville ikke være lettsindig. Ikke hun -.

Tre menn blir betydningsfulle i Jennys liv. Først Helge Gram, som hun forlover seg med etter at de møtes og blir kjent med hverandre i Roma. Men da Jenny reiser alene hjem til Norge blir forholdet satt på prøve, og det overlever ikke møtet med «hverdagen» og andre menneskers innblanding. Jenny forelsker seg i stedet i Helges far, en følsom kunstner som lever i et bittert ekteskap. Deres forbindelse varer heller ikke, og når hun senere vender tilbake til Roma er hun nedbrutt og har mistet livsmotet. Gunnar Heggen har alltid vært en god venn, og han har nå forelsket seg i henne og vil prøve å redde henne. Men dessverre ender romanen tragisk, det som kunne ha vært en sann kjærlighet i Jennys liv kommer for sent. Drømmene og idealene er knust. For slv om Jenny Winge er sterk, så er hun også svært sårbar.

Jenny står friere til å velge enn mange andre kvinner på denne tiden, men hun velger likevel «feil» og blir ulykkelig. Med den tradisjonelle kvinnerollen og forventningene om at man skulle bli gift og bli mor, var det neppe enkelt å være kvinne og kunstner, selv om man var mer selvstendig og hadde mindre strenge rammer og krav enn sine medsøstre. Og hvordan kan man være kunstner om man blir lenket til kjøkkenbenken og barnesengen?

Overfor Jenny satt to unge fruer. De var kanskje eldre enn hun selv, bare pjusket av å gå å tasse omkring i et ekteskap i noen år.

Jenny var en fascinerende roman, og selv om krav og forventninger til ekteskap og kvinnerollen er annerledes og friere i dag, så satte romanen i gang mange tanker underveis likevel. Om å være tro mot seg selv, hvordan det kan gå om man kommer skjevt ut når man skal leve opp til store idealer, om «den eneste ene» finnes, om det å elske – og å ikke elske…

Enten elsker man – og da tror man at det skal vare og det er det eneste som er noe verdt. Eller man elsker ikke – og er ulykkelig for man ikke elsker.

Stemningen i romanen er i den første delen lett og lys, før historien mørkner og tetter seg til etter hvert som man nærmer seg den tragiske slutten. Språket er gammelmodig men vakkert om jeg kan si det slik, og etter et par sider var jeg godt «inni» det. Beskrivelsene av Roma sjarmerte meg fra de første avsnittene i romanen, med Helges betraktninger av kveldsstemningen, menneskestrømmen, de myldrende husene og naturen rundt. Åh, vakre, eksotiske Roma, med ruinene, vinen, messene, de dunkle gatene, musikken og folkelivet. Roma må være en fantastisk by å være forelsket i.

Jeg var på forhånd redd for at jeg ikke ville synes noe om den, ettersom den er en av Undsets moderne romaner. Jeg har alltid foretrukket historiske romaner i stedet, og jeg falt pladask for Kristin Lavransdatter-trilogien da jeg leste den i voksen alder. Men heldigvis så kan man jo ta feil, denne var slettes ikke så dum den heller. Så jeg leser gjerne mer av Undset – selv om det frister mest med en historisk roman akkurat nå.
Sterk 4’er.

Bokdata Lest Stjernedryss Kilde
Aschehoug, 2006
ISBN: 978-82-03-19122-0
329 sider
28. feb. – 18. mars 2013 Kjøpt selv
Mer
Google+EmailPinterestDel videre

  • 3. april 2013 - 09:20
    Permalink

    Helt oppriktig, Tone: Bruker du forskjellige skalaer når du bedømmer klassiske romaner og serieromaner? Jeg mener, du har jo delt ut femmere og til og med en sekser til serieromaner. Og jeg er nesten villig til å vedde hodet mitt på at selv den sekseren du delte ut, ikke engang når Jenny opp til skuldrene. Kjempespent på svaret ditt :-)

    • 28. april 2013 - 18:25
      Permalink

      Ja, jeg bedømmer dem litt forskjellig. Ikke fordi det ene er bedre eller dårligere enn det andre, men fordi jeg ser på dem ulikt og vurderer f.eks. serieromaner ut fra egne sjangerkriterier o.l, og sammenligner og bedømmer seriebøkene med andre bøker i sjangeren. Men det er like vanskelig å få en 6’er fra meg for en klassisk roman, fantasyroman, diktsamling eller hva det nå måtte være, som det er for en serieroman. 6’erne er jeg smågjerrig på. ;)

  • 3. april 2013 - 09:41
    Permalink

    Jenny er en flott roman, skrevet av en flott forfatter. En av de gode klassikere. Og den passer også i dag, sjøl om det er helt andre tider. Bra at noen trekker fram de gamle romanene, ikke bare de som kommer ut i dag.

    • 28. april 2013 - 18:28
      Permalink

      Det er noe av det jeg satte pris på da jeg studerte litteratur, at jeg «måtte» lese en del av de gamle klassikerne som jeg ellers ikke ville ha tatt fram. Enten fordi jeg ikke følte at de apellerte direkte til meg, eller fordi jeg rett og slett visste så lite om dem at de aldri ble tenkt over som aktuelle valg. Mange av dem ble heldigvis positive overraskelser (underholdte godt i tillegg til å være interessante litteraturmessig sett), og det inspirerer meg til å ta fram andre gamle romaner også. :)

  • 3. april 2013 - 12:58
    Permalink

    Heisann hoppsann!
    Jo, Jenny er en av de gode gamle klassikerne, men jeg må innrømme at det er andre av hennes nutidsromaner som fenget meg mest, bl.a. Ida Elisabeth. Jeg tror det kommer an på hvor man er i livet selv. Kristin Lavransdatter var også min yndling,og har lest dem flere ganger (men enda ikke fått dødtrene mine til å lese dem, p.g.a. språket, tror jeg), de to siste Husfrue,når jeg var der, og korset senere, skjønt jeg er nok ikke der enda. Men Jeg har det ikke alltid sånn, kan godt lese om riktig gamle eller riktig unge mennesker og kose meg,lære nye ting om meg selv, og fryde meg både over språk og innhold!
    Aud

    • 28. april 2013 - 18:32
      Permalink

      Jeg merket stor forskjell mellom å lese Kristin Lavransdatter som ungdom, og å lese den senere med noen år ekstra på baken. Selv om jeg ikke er hverken husfrue eller mor selv ennå, så hadde det litt å si likevel at jeg hadde opplevd litt flere av livets sol- og skyggesider. Spennende med bøker som «forandrer seg» etter hvor man er i livet, at man får litt andre lesebriller på nesen. :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *