Song for Eirabu – Vargtid av Kristine Tofte

VargtidFor at det skal gå slik den gamle spådomen om verdas undergang seier, har den eldste volva og den eldste av gudane avla fram tre systrer. Dei er utstyrte med vilje og krefter dei sjølve er uvitande om. Sterke makter og skapnader gjer dei skikka til å gå lagnaden deira i møte.
I slaget på Vigrid har fleire tusen mann mista livet. På slagmarka står femten år gamle Ragna igjen med eit sverd som har redda kjærasten hennar frå døden. Men kva har ho kjema for, og kven er fienden?

Veslesyster Berghitte ber keisarinnekrona i Syrren og finn trøyst hos ei makt større enn henne, kan hende større enn makta i Ragnas blotsverd. Djupt i Durinns fjell er Runa, den yngste av søstrene, i ferd med å finne si rolle i spådommen om Eirabus endetid. Sogeforteljarane kring dei spinn lagnadstrådar av løgn, sanning og svik. I det siste verset av songen om Eirabu skal blodsband vise seg å vere det einaste ein kan lite på.

Song for Eirabu opnar eit storslått univers med utspring i norrøne mytar og er fylt med sterke kvinner, gudar og mytiske skapnader. Med psykologisk innsikt fortel Kristine Tofte levande og gripande om kampen mot verdas undergang.

OBS: Dette er anmeldelse av bok 2 i serien. Har du ikke lest bok 1 tidligere og/eller er veldig redd for spoilere (jeg prøver å la være, men lover ingenting!), så leser du videre på eget ansvar. :)

Jeg har spist og sovet lite denne pinsehelgen, og Vargtid må ta mye av skylden for det. Jeg trodde jeg kom til å bruke en fire-fem dager på boka, om ikke annet enn for å prøve å drøye leseopplevelsen, men det viste seg å være umulig. Vargtid ble slukt og fortært i løpe av to dager.

I forrige bok, Slaget på Vigrid, ble vi kjent med søstrene Ragna og Berghitte. To ungjenter med ulike oppdrag og skjebner som venter på dem. Ragna er den første som hentes fra hjemgården, og hun går i lære for å bli blodgydje, en offerprestinne. Lillesøster Berghitte blir sendt til Syrren, som brud for den gamle kong Jorol. Søstrene ender opp med å stå på hver sin side når to hærer møtes i slaget på Vigridvollen, for å avgjøre Eirabus skjebne. Men slaget ender ikke som forventet… Og hvor går veien videre, nå?

Andre del i songen for Eirabu, om søstrene, om guder, om minnemødre og skjebnevalg og verdens undergang, er dystrere og mørkere enn første del. Og så mye, mye større. Kan man sette seg opp mot skjebnen? Er alt bestemt på forhånd, eller kan et enkeltmenneskes valg og handlinger forandre spådommen om verdens ende?

..og verda skal stå til den eine drep den andre, eit drap som vil komme i ei tid då bror drep bror, då alle frendskapsband brest, ei vargtid då verger vil vike og gudeborn svike.

Språket er mektig og elegant, poetisk og billedskapende – og kanskje enda et hakk mer finslipt enn i førsteboka, om mulig. Det er en sann fryd å lese, og at dette er nynorsk – som jeg i mange år skydde som pesten, etter et mildt sagt dårlig forhold skapt av tvungen, kjedelig undervisning tidligere – var ikke engang i tankene mine. Språket kler boka utmerket, historien kunne ikke blitt fortalt på bokmål. Det ville rett og slett gjort leseopplevelsen, og boka selv, fattigere.

Kapitlene er forholdsvis korte, og man veksler så og si ganske jevnt mellom de tre søstrene, og enkelte andre karakterer. Dette skaper et sug etter mer, selv om det også kan være smått irriterende å måtte hoppe videre når man vil lese videre akkurat der man er. Irriterende, fordi man er utålmodig etter mer. Men vekslingen fungerer godt, man får en verdifull bredde i historien.
Det er nye perspektiver, vanskelige valg som må tas, karakterer som dras i flere retninger, konflikter og ufred… Synet på enkelte karakterer nyanseres og endres, historien vokser og Vargtid både utfordrer og underholder.
Jeg frydet meg vilt over karakterene, språket og inspirasjonen fra den norrøne mytologien og verdensbildet, og gruet meg til å komme til de siste sidene. At det skulle være slutt. Men slutten er perfekt, grusom perfekt. Og jeg ville ikke hatt det annerledes, selv om jeg nesten tutet som en ulv da de siste sidene ble lest.

Etter all denne lovprisningen er jeg nødt til å trekke pusten og prøve å kjølne hodet. Og trekke fram noen andre ting også. Jeg savnet for eksempel å lese mer om blant annet Aun, Frøydis og Svart-Hubro. Søstrenes historie går på bekostning av andre, av mindre tråder og karakterer. Det ødelegger ikke noe for helhetsinntrykket, men ettersom dette var karakterer jeg ble nysgjerrige på i bok 1, var jeg spent på å få høre mer om dem i Vargtid. Men det er jo vanskelig å få med alt, og utvalget forfatteren har gjort skuffer uansett ikke.
Jeg er heller ikke sikker på om jeg forstår alt, alle forbindelsene og sammenhengene, spesielt ikke de mytologiske. Selv om noe av det dunkle i førsteboka ble klarere underveis i Vargtid, så får jeg ikke riktig tak på alt likevel. Men det gjør ikke så mye. Kanskje er det ikke meningen at man skal skjønne absolutt alt, heller? Hadde alt vært krystallklart og håndgripelig, ville nok noe av magien ha forsvunnet. Den intrikate bakgrunnshistorien, det store verdensbildet og alle forgreiningene og sammenhengene, er jo uansett noe av det som gjør boka – og Eirabu – så stor.

Jeg sitter igjen med bakoversveis, jeg er svett og sliten etter endt lesedyst. Det er nesten som jeg har vært med i hanlingen selv i disse to sommerdagene. Jeg er veldig trist – men også veldig fornøyd. Det har sannelig vært litt av en lesereise, en storslagen, mektig og helt uforglemmelig en. Oi, oi, oi, det er mye som skal fordøyes, nå…

Bokdata Lest Stjernedryss Kilde
Tiden Norsk Forlag, 2012
ISBN: 978-82-10-05153-1
598 sider
18. – 19. mai 2013 Kjøpt selv
Mer
Google+EmailPinterestDel videre

  • 21. mai 2013 - 19:33
    Permalink

    Jag har bloggat om den här boken idag. :)

    Ja, vad hände egentligen med Svart-Hubro? Alltså, jag vet ju att han var med lite kort, men efter att ha haft många kapitel tillägnade sig i första boken hade jag kanske tänkt att han skulle vara viktigare i andra boken.

    • 22. mai 2013 - 17:25
      Permalink

      SV: Ja, det var det jeg trodde etter første bok jeg også, at han ville fortsette å være viktig. Men når jeg tenker meg om, så falt vel egentlig alle brikkene i historien hans «på plass» etter slaget på Vigrid. Han fikk jo tilbake det som rettmessig var hans, og det siste vi fikk høre var vel at han og hæren hadde vandret gjennom Yllarheimen, ned til Lyria for å hjelpe dem med å stå imot Syrren. I tilfelle de ville finne på flere sprell. Eller husker jeg helt feil nå? Akk ja, mange detaljer å holde rede på. :)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *