Spis, elsk, lev av Elizabeth Gilbert

Elizabeth Gilberts liv er tilsynelatende perfekt. Hun er trettito år gammel, hun har en flott mann, et vakkert hjem, en spennende jobb, og nå prøver de å få barn. Men hun er ikke lykkelig. Hun vil være fri og hun vil finne meningen med livet. Det som venter henne er en opprivende skilsmisse, en knusende depresjon og nok et mislykket kjærlighetsforhold før Elizabeth vet hva hun må gjøre. Hun kvitter seg med alle sine eiendeler, sier opp jobben, forlater sine kjære og legger ut på en ettårs reise. Helt alene.

I denne boken forteller hun om sitt reiseeventyr. Hun starter med et opphold i Italia hvor hun lærer seg å nyte, snakke italiensk og hvor hun legger på seg de hyggeligste 11 kilo i sitt liv. Til slutt ender hun opp i Indonesia hvor en eldgammel medisinmann lærer henne å finne balansen i livet. Og helt uventet, og når hun minst venter det, møter hun kjærligheten.

Spis, elsk, lev er inndelt i 3 deler, som hver for seg tar for seg 3 ulike ønsker og land: Søken etter nytelse i Italia, søken etter hengivelse i India, og søken etter balanse i Indonesia. Hver del har 36 kapitler (eller fortellinger som forfatteren selv kaller dem) av stort sett ganske kort lengde.

Og det begynner da også ganske lovende. Italiadelen handler om hvordan forfatteren vandrer rundt i Romas gater og senere besøker andre Italienske byer, hun filosoferer om blant annet mat og nytelse, beskriver forelskelsen i det italiensket språket og ønsket om å lære, spiser fristende måltider og får nye venner. Småspennende lesing for en som aldri har vært i Italia, og som har veldig lyst til å reise dit en gang. Samtidig blir det vel mye prat om mat og trivialiteter også i jakten på å finne seg selv og komme seg videre i livet, til at det blir riktig oppslukende.

Neste del foregår som nevnt i India, med et sterkt fokus på bønn og åndelighet. Jeg er ingen utpreget religiøs eller alternativ person selv om jeg er åpen og nysgjerrig, så noe av innholdet blir «over the top» for min del. Ikke fordi jeg nedvurderer eller synes noe av dette er tåpelig, men fordi interessen min ikke strekker seg riktig så langt denne veien. Jeg henger ikke helt med i India-delen der forfatteren forteller om guruer og ashramer, timer med meditasjon og yoga, templer, sjel, indre ro og gudommelige åpenbaringer. Del 2 ble et etter hvert et langtrukkent gjesp, selv om en liten del av temaet interesserer og konseptet i seg selv er ørlite fascinerende når man selv har et «A4-liv» hjemme i Norge. Men Denne delen var helt klart tyngst å komme gjennom, enda så lettskrevet boka i utgangspunktet er.

Den tredje delen i Indonesia er noen hakk lettere, selv om meditasjon, bønn, åndelighet og lignende ikke er fraværende her heller. Forfatteren vinner derimot tilbake noe av interessen min ved å fortelle om de ulike menneskene hun møter i Bali og hvordan kulturen og samfunnet er oppbygd. Timene i selskap med Ketut, Wayan, Tutti, Felipe og Yudhi gikk raskere, og tonen i boka er mye lysere enn i starten. Det hjelper også litt på engasjementet.

Spis, elsk, lev er holdt i en pratsom, personlig og lettbeint stil, og forfatteren er glad i paranteser. Noen ganger fungerer det greit med slike innspill og kommentarer, andre ganger blir det mer masete og avbrytende. Men tonen er også humoristisk og (selv)ironisk, noe som var med på å redde meg gjennom 400 sider. For det er flere artige gullkorn, kommentarer og beskrivelser tilstede, heldigvis.
Nå rister sikkert noen på hodet og spør: Hvorfor i all verden fullføre? Men jeg er sta sånn sett. Når jeg bedømmer en bok så skal det være ut fra helheten, ikke de 40 første sidene eller 7 kapitlene jeg leste før jeg kasserte den. Og flere ganger har jeg opplevd at det kan lønne seg å holde ut, til tross for en treg start kan en bok ta seg opp og overraske positivt og bli en ganske flott leseopplevelse likevel. Men ikke denne gangen.

Selv om min egen leseopplevelse ble litt både hummer og kanari, våger jeg å påstå at Spis, elsk, lev er en bok det er lett å enten elske eller mislike. Og at sjansen for å falle pladask er mye større om man selv befinner seg i en lignende situasjon i livet. Sjansene høynes nok også om man er nær hovedpersonen i alder, selv om noe av bokas budskap er tidløst aldersmessig sett og man kan gjenkjenne problemer og følelser uansett om man er ung eller gammel.
Gilberts roman kan nok inspirere mange og være en tankevekkende «selvhjelps»-bok. For meg ble den istedet litt interessant og litt artig, men mest av alt langdryg, dessverre.
Jeg sitter vel igjen med 3 inntrykk og ønsker ved veis ende: 1. Jeg ble fryktelig sulten av all matpraten, spesielt i Italia-delen. 2. Jeg fikk lyst til å lære italiensk. 3. Jeg vil selv ut og reise, både til Italia, India og Indonesia. Men med helt andre ønsker og mål enn forfatteren.
Ironien og de delene jeg fant interessante redder boka inn til en svak 3′er med et nødskrik.

Bokdata	Lest	Stjernedryss	Kilde
Eat, Pray, Love: One woman’s search for everything across Italy, India and Indonesia De norske bokklubbene, 2009 ISBN: 978-83-525-7359-6 400 sider	12. – 15. september 2011		Kjøpt selv