Dødslekene av Suzanne Collins

Velkommen til en dødelig fremtid. Direktesendt på TV.

Reglene for «Dødslekene» er enkle: Tjuefire deltakere sendes ut på en enorm utendørs arena som kan romme alt fra glohet ørken til frossen ødemark. I løpet av en sesong må deltakerne kjempe for livet. Den siste deltakeren som står levende igjen, vinner…


Tenk deg et dystopisk samfunn der reality-TV ikke lenger går ut på å konkurrere sammen med en gruppe andre mennesker på et luksushotell, å kjempe seg gjennom vakker men også farlig natur på veien til Nordkapp, eller å delta i sang- og dansekonkurranser. Der 24 ungdommer mellom 12 og 18 år tilfeldig blir trukket ut til å delta i en kamp på liv og død, og hvor det bare kan stå igjen en vinner til slutt. Velkommen til Dødslekene.

Vi befinner oss et godt stykke fram i framtiden i restene av det som en gang var Nord-Amerika, men noe eksakt år oppgis ikke. Etter naturkatastrofer, tørkeperioder, branner, stormer, oversvømmelser og kriger har den nye nasjonen Panem blitt formet. Forskjellene mellom rik og fattig, mellom å bo i hovedstaden Capitol eller ute i de 12 ulike distriktene, er store. Og styresettet er ubarmhjertig.
16 år gamle Katniss stepper inn for sin lillesøster da hun blir trukket ut til å være den kvinnelige representanten for Distrikt 12 i Dødslekene.

Å ta barn fra distriktene og tvinge dem til å drepe hverandre i alles påsyn – dette er Capitols måte å minne oss på hvor fullstendig vi er i deres makt, hvor liten sjanse vi har til å overleve et nytt opprør. Uansett hvilke ord de bruker, er det virkelige budskapet ikke til å ta feil av: «Se hvordan vi tar barna deres og ofrer dem, uten at dere kan gjøre noe med det. Hvis dere løfter så mye som en finger, kommer vi til å utslette hver eneste en av dere. Akkurat som vi gjorde i Distrikt 13.»

Her har man reality-TV på det mest ekstreme, der barn dreper barn som direktesendt underholdning. Nå må det påpekes at romanen ikke er påtrengende grafisk, detaljert eller grusom. Selv om det blir begått drap og deltagerne blir eliminert en etter en, så er det er ingen vellystig mesking i blodige detaljer. Til tross for det brutale utgangspunktet er skildringene av drapene i bunn og grunn lette å svelge, om man kan ordlegge seg på den måten i en slik sammenheng. At dette er dempet ned føles helt greit, spesielt med tanke på at det er ungdom som er målgruppen.
Romanen må i høyeste grad kunne sies å være et hett lesetips til ungdom som kanskje ikke er så glade i å lese bøker i utgangspunktet. For her er det utrolig lett å bli oppslukt av handlingen – også for en voksen leser!

Gjennom hele Dødslekene følger vi konkurransen gjennom Katniss’ synsvinkel. Vi kommer tett innpå den kvikke og modige jenta, og det er nervepirrende å følge henne i kampen for å overleve og vinne. Jo lenger ut i boka man kommer og jo lenger dette spillet varer, jo mer spennende blir det også. Dette er en bok man kan pløye gjennom uten motstand, en lettlest men likevel heftig bok som holder taket på leseren og som også overrasker med noen små vrier i plottet ved siden av de mer forventede handlingslinjene. Forfatteren er også kløktig i bruken av cliffhangere som avslutning i kapitlene.
Strategiene som legges og kampen for å overleve er svært interessant og holder leseren i ånde. Hva kan man gjøre for å øke sjansene for å vinne? Her er det alle mot en – om man da ikke har inngått en allianse med en eller flere av de andre deltagerne. Men kan man virkelig stole på noen annen enn seg selv når det er snakk om en konkurranse på død og liv, der bare én kan vinne?

Kapittel etter kapittel ble lest unna i en fei, før slutten kom brått på. Jeg ble overrasket da jeg bladde om og fant ut at neste side var blank, at forfatteren valgte å kutte akkurat der. Men ved nærmere ettertanke kunne ikke avslutningen vært annerledes når jeg vurderer den troverdighets- og stemningsmessig. Dessuten har jeg funnet ut at Dødslekene er første bok i en trilogi og ikke en enkeltstående en slik jeg først trodde, og derfor ventet en mer avsluttende handling. Så da er det jo bare å lese videre, da!

Konseptet med deltagere som dreper hverandre til én står igjen er riktignok ikke nytt. Dødslekene skal visstnok ha flere likheter med Battle Royale av Koushun Takami, som er skrevet for voksne lesere. Jeg har ennå ikke lest den, men er fristet til å gjøre nettopp det etter at jeg har lest ferdig denne trilogien. Det kan bli interessant å sammenligne dem, og jeg tar neppe feil når jeg på forhånd gjetter at den japanske versjonen er råere og mer kompleks.

 


Tilleggskommentar for lydboka (engelsk utgave):
Carolyn McCormick er oppleser, og hun har en stemme som jeg stort sett synes er behagelig å lytte til. Spesielt godt synes jeg hun lykkes når hun framfører Katniss’ replikker, og teksten som beskriver handlingen fra Katniss’ synsvinkel. Når hun er Haymitch derimot synes jeg hun gjør til stemmen sin alt for mye, og det ble irriterende hele boka gjennom. Men det er vel smak og behag som så mye annet.

Det er også lagt inn litt musikk for å slå an stemningen helt i begynnelsen og slutten av lydboka, noe som heller ikke er noe minus. Jeg kunne ha ønsket meg mer!

 

Bokdata Lest Stjernedryss Kilde
The Hunger Games

Gyldendal, 2008
ISBN: 978-82-05-38398-2
453 sider

9. juli 2011
26. mars – 3. april 2012 (lydbok)
Kjøpt selv
Mer
Google+EmailPinterestDel videre

  • 12. april 2012 - 18:29
    Permalink

    Flott anmeldelse, Tone! Jeg var som limt til sidene da jeg leste Hunger Games i 2009, det var noen minus med å lese den da man måtte jo vente på oppfølgerne(ihvertfall Mockingjay, husker ikke eksakt når Catching Fire ble gitt ut).

    Absolutt en bok for både barn og ungdom.

    • 12. april 2012 - 23:02
      Permalink

      Takk skal du ha. :)
      Ja, jeg var som limt til sidene jeg også, hehe. Heldigvis var alle tre bøkene utgitt da jeg begynte, men jeg ødela litt for meg selv likevel ved å låne fra biblioteket og ta med meg bare første bok på ferie, istedet for alle 3 samtidig. Men den som venter på noe godt… ;)

  • 12. april 2012 - 18:39
    Permalink

    Utrolig flott bokanmeldelse, og jeg er hjertens enig :)

    • 12. april 2012 - 23:00
      Permalink

      Takk! :) Er veldig spent på å få se filmen etter hvert nå også, håper å få til en kinodate med søsteren min i løpet av neste uke.

    • 12. april 2012 - 23:39
      Permalink

      Takk, og takk tilbake for lenketips – skal gå inn og lese hva du har skrevet. Konseptet i seg selv er jo grusomt, og likevel svelger vi det nærmest rått og lar oss underholdes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *