Martha Peake av Patrick McGrath

En roman om en far og en datter – og om de merkelige og gruoppvekkende begivenhetene som driver en kile inn mellom dem. En godt fortalt psykologisk gyser i fargerike, historiske omgivelser.

Vi befinner oss i England mot slutten av 1700-tallet, på et gammelt forlatt gods i et sumpområde nord for London. Treverket knaker og knirker, det drypper fra taket, og møbler og familieportretter ødelegges av fukt. Den unge Ambrose er blitt tilkalt av onelen William. Før han dør, vil William fortelle historien om Harry og hans datter Martha. Deres usedvanlige livshistorier, som inneholder groteske og fargerike elementer – en incestuos, pukkelrygget far, en vakker, gravid, rødhåret datter som rømmer til Amerika, opprør, kjærlighet og svik – har han fulgt fra begynnelse til slutt. En bok i samme gate som Süskinds Parfymen og Frobenius’ Latours katalog.

Patrick McGraths viktigste arbeidsområde er menneskesinnets mørke kroker, og romanene hans har fått merkelappene «groteske» og «gotiske». Dette er hans andre roman på norsk, og to til er under oversettelse.

Martha Peake innledes med skumringen en stormnatt, der en mann rir alene over myrene fram til Drogo Hall. Mannens onkel har bodd isolert der ute i mange år, og har nå kort tid igjen å leve. Som eneste arving ankommer jeg-fortelleren Ambrose, og under en middag med en enslig kandelaber som lyskilde og greiner som pisker mot vinduene, begynner onkelen å fortelle historien om Harry og Martha Peake.
Det hele virker da ganske lovende ut i fra baksideteksten: Vi møter en mann med en grotesk forvridd rygg og hans unge datter med flammehår, presentert i en gotisk innpakning. 1700-tallets England, et samfunn i bevegelse og Den nye verden med en revolusjon som bakgrunnsteppe la heller ingen demper på iveren. Men svarer så alt dette til forventningene? Vel, egentlig ikke.

Forhistorien til Harry og Martha før vi møter dem i London er tragisk, og livet i London blir heller ikke noe glansbilde. Dystre buler, «freakshow», gin, skitt og søppel, galskap og fattigdom. Og en lege som er opptatt av anatomi og parterer lik, og som snører nettet sitt sammen rundt «monsteret» Harry. Men formen som historien blir fortalt i ødelegger og kompliserer for mye. En slik gjenfortelling av det som hendte så mange år etterpå hadde heller passet bedre som en rammefortelling. Ambrose kunne for eksempel ha besøkt onkelen sin og fått servert begynnelsen av historien i første kapittel – og så kunne vi ha hoppet tilbake i tid og sett fortsettelsen gjennom Marthas egne øyne. Vært der sammen med henne og blitt kjent med henne fra innsiden, og ikke (slik som det er nå) for det meste gjennom referater, spekulasjoner og innskutte kommentarer fra onkelen eller jeg-fortelleren. Som ikke det var nok har vi attpåtil å gjøre med en jeg-forteller som et stykke ut i boka bestemmer seg for å skrive sin egen versjon av hva han tror hendte, uten at han egentlig har peiling…
Store deler av de innblikkene vi får i Marthas liv er altså farget av at den som forteller er unøyaktig og gjetter og funderer på hva som kan ha hendt, og også i noen tilfeller upålitelig. Hovedpersonen selv forblir dessverre fjern og distansert, man møter ikke den nære og ekte Martha Peake sånn som historien nå fortelles, men sirkler rundt og utenfor henne. Og en fjern hovedperson som man ikke kommer tett innpå er ingen engasjerende hovedperson for meg. Troverdigheten halter også på et par punkter når det gjelder følelser og fysikk/arv.

Romanen markedsføres som «En roman fra revolusjonen», men man må smøre seg med en del tålmodighet før man kommer til dette punktet. Forfatteren bruker nesten halve boka på å forklare hva som ligger bak farens sørgelige skjebne og den avgjørende grunnen til at datteren reiser over havet. Den geografiske forflytningen over til Amerika får heldigvis bokas driv til å aksellere smått om senn, men selv om den har noen partier nå og da som er spennende så blir det aldri en skikkelig medrivende, saftig historie. Jeg leste ut boka på to dager siden jeg hadde fri – men den var likevel tung å komme gjennom mesteparten av tiden. Noe stort ønske om å finne ut hvordan dette ville gå var i bunn og grunn ikke til stede, men sta som jeg er så er det sjeldent jeg avbryter påbegynte bøker. Og litt fikk jeg da igjen for det; de siste kapitlene i boka var utvilsomt mye mer spennende enn resten! Mer dramatikk, litt mer uhygge, noen avsløringer og den nødvendige oppklaringen på slutten som avrunder alt.
Likevel, «revolusjonsromanen» var ingen höydare selv med gotikken og noe interessant stoff når alt kommer til alt, og den blir nok ikke gjenlest. Og heller ikke husket spesielt lenge.

Bokdata	Lest	Stjernedryss	Kilde
Martha Peake Gyldendal, 2002 ISBN: 82-05-30161-1 314 sider	20. – 21. februar 2011		Lånt på biblioteket