19. des 2011 - 20:03 | 
Logen Ninefingers, infamous barbarian, has finally run out of luck. Caught in one feud too many, he’s on the verge of becoming a dead barbarian, leaving nothing behind him but bad songs and dead friends.
Jezal dan Luthar, paragon of selfishness, has nothing more dangerous in mind than winning glory in the fencing circle. But war is brewing, and on the battlefields of the frozen North they fight by altogether bloodier rules.
Inquisitor Glokta, cripple turned torturer, would like nothing better than to see Jezal come home in a box. But then Glokta hates everyone. Cutting treason out of the heart of the Union one confession at a time leaves little room for friendship – and his latest trail of corpses could lead straight to the rotten heart of government… if he can stay alive long enough to follow it…
Jeg hadde både hørt og lest mange strålende anmeldelser av The blade Itself – og hele serien – på forhånd, noe som gjorde meg nysgjerrig og fikk meg til å plukke den med meg fra biblioteket. Noen tvilende tanker snek seg også riktignok inn. Kan boka virkelig være så god som den høres ut som? Vil denne typen fantasy egentlig passe meg, da? Men de bekymringene ble raskt gjort til skamme. Det tok ikke mange sidene før jeg var trollbundet, og den eneste grunnen til at boka ikke ble slukt kjapt var den lille, fornuftige stemmen som sa: «Tone, kjære vene, ta deg sammen og prioriter pensumlesing nå i disse eksamensukene»!
Dette er fantasy for den eldre garde, for de som vil ha noe mer voksent, mørkere og mer «råttent» enn f.eks. Harry Potter eller Ringenes Herre (og sikkert mye annet også, men jeg er dessverre ikke veldig bevandret i fantasyens verden). Noe «delightfully twisted and evil» som blurben på forsiden lover. Eller som sitatet som innleder del 2 fastslår, som er ganske beskrivende for handlingen i sin helhet:
Life – the way it really is – is a battle not between good and bad, but between bad and worse.
Abercrombie er en dyktig forteller, og briljerer med en detaljrikdom som suger leseren rett inn i boka. Det byr ikke på noen problemer å se for seg det han skildrer, språket er bildeskapende og stemninger og atmosfærer blir følbare på kroppen.
Karakterene har særpreg, og det er først og fremst de som driver handlingen framover og må ta «skylden» for mye av spenningen og interessen som skapes underveis, vil jeg si. De er herlig komplekse og har feil og mangler, de er ikke spesielt edle eller moralske, og få er mors beste barn for å si det enkelt. Flere av dem har levd et hardt krigerliv, og sånt blir man som regel ikke spesielt snill og saktmodig av. Men på den måten forfatteren skildrer dem kan man likevel føle en viss sympati for dem og blir sittende og «heie» på dem likevel. Eller sitte med følelsen av at man ikke helt vet om man skal håpe det går godt med dem eller ikke, for den saks skyld.
I ett avsnitt kan man sitte anspent og holde pusten og frykte at nå kommer det til å gå ille for akkurat denne karakteren, neineinei, og i neste nå sitter man i stedet og skjærer tenner og irriterer seg over hvor selvopptatt, toskete og blærete den samme karakteren egentlig er. Men vil man lese mer om ham og de andre likevel? Å ja! La dem være så forfengelige, utspekulerte eller kyniske de bare vil, så lenge de fascinerer og interesserer meg.
Karakterene er altså milevis unna den tradisjonelle heltetypen som kjemper for det gode mot det onde. Boka er også renset for klassiske folkeslag som dverger og alver, det er en høy andel sverdkamp og fysiske konfrontasjoner istedet for magiske finesser, selv om de også forekommer ved noen anledninger. De velbrukte arketypene som man ofte kan støte på i slike bøker er også fraværende. Forfriskende!
Det er en tøff og farefylt tilværelse som skildres, men latter og lure glis er ikke utelukket det heller. Jeg digger den mørke humoren og (selv)ironien som nå og da glimter til.
Jeg har tidligere skrevet litt om The Blade Itself her på boksiden etter at jeg hadde lest noen titalls sider i den, og nevnt at den ikke har vært spesielt blodig eller voldelig i mine øyne. Vel, den påstanden må jeg vel tilbakevise nå som den er helt utlest. Den ene karakteren vi følger driver tross alt med tortur for å få fram tilståelser, det brygger opp til krig og det blir en god del kamper på liv og død etter hvert i handlingen. Og ja – det innebærer bruk av knyttnever og kvelertak, lemmer som kappes av, hoder som får våpen plantet i seg og alskens annet. Det er likevel ingen mesking i detaljer selv om skildringene er realistiske også i disse tilfellene, men om man vet man har sart mage og ikke synes noe særlig om blod, vold og gørr, så…
Den eneste negative innvendingen jeg på stående fot har, er at den ellers gode balansegangen for akkurat dette blir skjemmet av et feiltråkk med den uvanlig lange kampsekvensen helt i slutten av boka. Den kunne gjerne vært kortet ned for min egen del; selv om man sitter med hjertet i halsen oppleves den til slutt som unødvendig overdreven. Det er likevel ikke ødeleggende for helhetsinntrykket, og etter over 500 sider vil jeg fortsatt ha mer.
Bok 2, Before They Are Hanged, er reservert på biblioteket, og skal plukkes opp sporenstreks i morgen.
Kort oppsummert: Det er mørkt, det er skittent, det er rått, det er helt annerledes enn hva jeg tidligere har lest innenfor denne sjangeren – og jeg elsker det!
| Bokdata | Lest | Stjernedryss | Kilde |
|---|---|---|---|
| Gollancz, 2006 ISBN: 978-0-57507-979-3 536 sider |
3. – 19. des. 2011 |  |
Kjøpt selv |