Slakteren av Øystein Wiik

Tom Hartmann har en egen evne til å rote seg borti høyspente kriminelle miljøer. Nå drar han til Cap Ferrat i Sør-Frankrike, til sin gamle studiekamerat Eddie Jones, som har en forretningsidé å foreslå. Problemet er bare at Eddie også har liket av en vakker kvinne i bagasjerommet på bilen.
Samtidig får Toms ekskone, politietterforskeren Cathrine Price, en høyst spektakulær drapssak på bordet: Levningene av den fryktede kunstkritikeren Gerhard Elming ankommer Galleri PL i Oslo midt under en vernissage. Anrettet som en grotesk kopi av et av verdens mest berømte kunstverk.

Slakteren er en internasjonal thriller med høyt tempo fra et dekadent miljø i et av Rivieraens rikeste ferieparadis. Et solrikt sted for lyssky individer. En historie spekket med menneskelig dårskap, mørke hemmeligheter, begjær og umettelig hevnlyst.

Carl Heiberg er kreftsyk, og han vil ta et oppgjør med fortiden før han dør. Akkurat det er ikke helt ufarlig, for de andre involverte vil også rammes og trekkes ned i søla.
Gerhard Elming, kunstskribent- og kritiker, har makt til å skryte en utstilling opp i skyene med påfølgende salgssuksess, eller å dømme det samme prosjektet til døden. Lite aner han om at han selv kommer til å ende opp som et spektakulært kunstverk.
…Og playboyen Eddie Jones oppdager plutselig at det ikke er vinterdekk han har i bagasjerommet på Maseratien.

«Et glass vin nå, og en matbit, så er vi i gang. Jeg har store planer.» Eddie åpnet døren for Tom og tok kofferten hans for å legge den i bagasjerommet.
Synet som møtte ham da han åpnet lokket, fikk ham til å gjøre et byks bakover.

Wiik debuterte som romanforfatter i 2010 med Dødelig applaus, som tok for seg mord og maktkamp i operamiljøet. Denne gangen er det kunstens verden, luksus, svindel og hevnbegjær på halvøya Cap Ferrat i Sør-Frankrike som er åsstedet i store deler av romanen, med noen avstikkere til Oslo og India. Og Slakteren åpner rimelig friskt må det vel kunne sies, med tre dødsfall i løpet av de første drøyt 50 sidene.
Tom Hartmanns forretningsreise utvikler seg raskt til å bli en kriminell og farlig affære, mens ekskona Cathrine Price parallellt må ta seg av en drapsetterforskning hjemme i Norge. Og naturligvis kobles sakene sammen etter hvert.

Første del av boka tok meg om ikke akkurat med storm, så i alle fall med en liten kuling. Med de allerede nevnte dødsfallene, trøbbelet som Tom roter seg opp i nærmest på sekundet etter ankomsten, noen humoristiske innslag og et par «kutt av midt i det som er spennende»-kapittelavslutninger som skaper driv, var det lett å vende sidene om og lese seg stadig videre gjennom boka. Wiik har komponert et sammensatt plott denne gangen, og det er slettes ikke godt å si hvordan alt henger sammen, hvilke roller de involverte har og hva sluttresultatet vil bli. Også miljøet som skildres virker overbevisende, og forfatteren er flink til å smette inn kulturelle referanser av musikalsk art blant annet hist og her. Det er godbiter for denne leseren. Jeg ble en smule fascineret av en verden og et miljø som er milevis langt unna min egen hverdag og livsstil.
Forfatterens bruk av en komodovaran er også fantasifullt og til tider krypende ekkelt, og romanen inneholder også et par andre scener som ikke er for de aller sarteste lesere.

Midtveis dabbet interessen min dessverre av en del. Handlingen har vekslende troverdighetsgrad ved enkelte tilfeller, og jeg følte jeg mistet tråden en liten stund da det ble mange navn og historier og forbindelser å holde styr på og engasjere seg i. Forfatteren gaper kanskje over litt for mye i iveren? Min egen leseiver tok seg derimot opp igjen da handlingen tilspisset seg mot slutten, og det store klimakset og oppklaringen inntrådde.
Boka ble ikke lest gjennom på styrten, slik en knakende god kriminalroman blir om jeg først oppslukes av den, men den var grei å ha for hånden nå og da som lesestoff i disse januardagene likevel.

Slakteren lyktes altså svært variabelt når det kom til å holde på interessen min, men romanen var samtidig ganske spennende på sitt aller beste. Nå likte jeg helt klart debuten Dødelig applaus mye bedre ettersom den var mer solid og jevn i mine øyne, men dette er ingen dårlig oppfølger heller.
Svak 4′er.

Bokdata	Lest	Stjernedryss	Kilde
Aschehoug, 2011 ISBN: 978-82-03-35087-0 444 sider	2. – 8. januar 2012		Lånt på biblioteket