Harry Potter og Dødstalismanene av J. K. Rowling

Det er ingen baksidetekst på denne boka. Informasjon hentet fra Bokkilden.no:

Harry fyller snart 17, og trer dermed inn i den voksne trollmannsverdenen. Dermed mister han den spesielle beskyttelsen etter moren og må forlate Dumlingene og barndommen for godt. Nå venter han i Hekkveien på Føniksordenen og eskorte til et trygt sted, langt unna Voldemort og hans tilhengere. Men dødseterne venter … fins det en forræder? Hva gjør Harry nå, og hvordan skal han klare å løse den enorme – og umulige – oppgaven rektor Humlesnurr har overlatt ham?

Dette er siste bok i serien, og dermed er det uigjenkallelig slutt. Trådene fra de tidligere bøkene om Harry samles, og vi får endelig lese om sluttkampen mellom ham og Voldemord. Den ene må som kjent dø for den andres hånd, for så lenge begge lever kan ingen av dem leve…

I Harry Potter og Dødstalismanene har forfatteren gått bort fra den tidligere oppskriften med at hver bok beskriver et skoleår på Galtvort, men nå er jo dette en helt spesiell bok også siden den er den siste i rekken og skal avslutte alt. Jeg savner å lese om skolen, men samtidig er det spennende å følge med på jakten etter malacruxene og opplevelsene til Harry og hans trofaste venner og støttespillere. Og Galtvort er da ikke helt utelukket heller.

I løpet av boka fikk jeg meg et par overraskelser, og selv om boka er alvorlig (spesielt siste del) så inneholder den fortsatt humor og varme også. Viktige stikkord er mot og tapperhet, verdifullt vennskap og det å kunne ofre seg for andre og kampen for at det gode skal seire, selv om man også kan risikere å miste sine kjære eller sitt eget liv på veien dit. Og hvem er egentlig god og hvem er ond? Er alt svart/hvitt, eller finnes det grånyanser og blandinger av begge deler? Skillet går ikke like skarpt som man kanskje skulle ha trodd, og mennesker kan forandre seg…

Noe av det som imponerer meg mest er hvordan det så tydelig framgår at dette har forfatteren pønsket ut for lenge siden, og hun har stålkontroll på hva som skjer. Detaljer fra tidligere bøker, fra den første og gjennom de påfølgende, trekkes inn igjen og blir viktige og blir satt i en ny sammenheng i denne siste-boka. Her er ingenting rasket sammen på tilfeldig slump for å «gå opp», det er tydelig at plottet er gjennomtenkt og solid. Det ble noen aha-opplevelser underveis, ja.

Så var det epilogen, da. Noen liker den – andre ønsker at den aldri hadde blitt skrevet. Selv heller jeg nok mest mot sistnevnte. Joda, den setter virkelig punktum for historien, det er ingen tvil om at nå er det slutt og alt er over. Og nysgjerrig som jeg er, så setter jeg jo pris på å få vite litt mer om hva som hendte etterpå. Samtidig så skulle jeg gjerne ha visst mer, mer, mer uansett hvor punktumet hadde blitt satt, og i så måte hadde den første avslutningen vært mer enn grei nok. Det hadde ikke vært nødvendig med noe mer. Selv om det som nevnt er litt artig å få dette innblikket også…

Sett bort i fra den noe ambivalente innvendingen så skuffer avslutningen ikke, boka innfridde som forventet og enda litt til! Etter å ha lest de første 200 sidene tidlig på dagen, tok jeg fram boka på kveldingen igjen og ble sittende pal og lese utover natten. Selv om boka er en murstein på nesten 700 sider gikk den ned på høykant, og etter å ha passert midten satt jeg og gruegledet meg til resten. Gledet meg til å endelig sitte med alle svar og vite hvordan ting ville ende, men gruet meg også siden det ville bety at det ikke var noe mer etter denne boka. Og det er jo trist! Man kan jo lese dem på nytt såklart og glede seg over dem i årene som kommer, men det er noe spesielt med første gjennomlesing likevel. Og at det ikke er noe mer etter sjuende bok er det jo lite å gjøre med…
På samme tid er avslutningen akkurat som jeg skulle ønske, og J. K. Rowling fortjener all den suksessen hun har hatt med disse bøkene. De er fantastisk flott skrevet, fantasifulle og spennende, morsomme og alvorlige og har bragt til live et magisk univers som evner å trollbinde både barn og voksne.

 

Tilleggskommentar for lydboka (engelsk utgave):

Jeg kommer til å savne å ha Stephen Frys stemme på øret når jeg er på jobb, og jeg aner virkelig ikke hva jeg skal finne fram og høre på nå framover. Det har tatt en god del timer å «arbeidet» seg gjennom de 7 lydbøkene i serien, men jeg har kost meg hvert eneste minutt. Jo mer jeg har hørt, jo mer begeistret har jeg blitt for lydbok-konseptet. Selv om jeg også elsker å høre på musikk mens jeg jobber (godt jeg jobber alene, jeg har ikke akkurat verdens beste sangstemme) så varer det nok ikke lenge før jeg finner tak i en ny lydbok.
Både oppleseren selv og disse lydbøkene anbefales i alle fall varmt videre fra denne kanten. Neste gang jeg får lyst til å tre inn i Harrys univers kommer jeg nok til å lese bøkene selv igjen, men jeg ser absolutt ikke bort i fra at det blir en reprise med lydbøkene en gang i fremtiden heller.

Bokdata	Lest	Stjernedryss	Kilde
Damm, 2007 ISBN: 978-82-04-14177-4 681 sider	17. – 18. januar 2010 29. feb. – 23. mars 2012 (lydbok)		Kjøpt selv