Den døde i Barentsburg av Monica Kristensen

For Knut Fjeld er Barentsburg en gåte. Han vet ikke hvorfor han er her i den fremmede russiske gruvebyen på Svalbard, en gjenglemt levning etter den kalde krigen. Han vet ikke hvorfor russerne plutselig vil ha en norsk sysselmannsbetjent til å undersøke en helt vanlig ulykke. Han forstår ikke menneskene. Sovjetstatens bygninger forlatt under nordlyset, det mystiske språket. Og han vet ikke om det er meningen at han skal forstå, eller om de skjebnesvangre detaljene han begynner å avdekke rundt ulykken, bare er del av et større spill som noen der ute i skyggene har lagt opp for ham.

Den døde i Barentsburg er en iskald og stemningsfull skildring av et lukket samfunn – og av en mann som blir nødt til å forsøke å finne sannheten alene. Dette er den fjerde boken i Monica Kristensens kritikerroste krimserie fra Svalbard, etter Hollendergraven (2007), Kullunge (2008) og Operasjon Fritham (2009).

Mens jeg lullet meg inn i hyttekos-følelsen og varmen fra ovnen spredte seg i hytta, tok jeg en lesereise til vakre, barske og iskalde Svalbard denne påsken. Den døde i Barentsburg er Monika Kristensens fjerde roman fra øygruppen, og ettersom jeg har lest de tre første tidligere ble nummer fire valgt ut som kandidat til årets påske-lesestoff.

Forfatteren gjør øya like levende for leseren denne gangen også. Historiske detaljer, atmosfære og geografi, samfunn og næringsliv – uansett hva så kan hun det hun skriver om. Fra før av var jeg ganske blank når det kommer til russernes aktivitet på Svalbard og den russiske gruvebyen, så at handlingen stort sett er lagt til Barentsburg denne gangen var en spennende avveksling.

Ulykken som Knut blir sendt for å etterforske, er kanskje ikke så uskyldig likevel. Det er flere ting som vekker sysselmannsbetjentens mistanke, og detaljer som ikke stemmer overens med russernes forklaring. Gammelt, islagt hat avdekkes etter hvert gjennom etterforskningen, og frustrasjon og en smått klaustrofobisk følelse vokser fram når Knut isoleres i gruvebyen. Været gjør oppholdet lenger enn først planlagt, og batteriet i mobiltelefonen hans synger på siste verset. At kriminalsaken etter en stund viser seg å være mer rå og alvorlig enn forventet, gjør heller ikke situasjonen noe enklere.

Knut hadde varslet konsulen ved midnattstider, forklart at det nå måtte anses å være unntakstilstand i Barentsburg. Like selvsagt var telefonsamtalene for å vekke opp sysselmann Isaksen og politisjef Andreassen. Begge var sjokkert og halvvåkent forvirret. Ingen av dem kunne huske at noe liknende hadde skjedd på Svalbard. Ikke i nærheten engang.

Selv om spenningen tilspisser seg og handlingen blir intens i den siste delen av boka, ble eksposisjonen og den første delen for saktegående for meg. Ting tar tid. Det blir mer interessant å lese når Knut begynner å grave seg ned i hemmelighetene, forbindelsene og kunnskapene til befolkningen i gruvebyen, men alt i alt blir det for neddempet og stillferdig til at jeg greier å spa opp noe stort engasjement fra begynnelsen av. Den kalde, lukkede atmosfæren er merkbar, men når jeg tar meg selv i å sitte å tenke «Men skjer det ikke noe snart, da?» igjen og igjen, er det absolutt ikke et godt tegn. De delene av romanen som forteller bihistorien med trålerne og smuglingen, som etter hvert flettes sammen med kriminalmysteriet, er heller ingen særlig interessevekker for meg, dessverre.
Tempoet aksellerer og spenningen tar seg som sagt opp senere når man begynner å nærme seg oppklaringens time, men da er det egentlig litt for sent. Dramatikken er naturligvis kjærkommen likevel, og når det gjelder avslutningen av romanen setter forfatteren et virkelig nervepirrende punktum denne gang. Oi!

Fjeld er en «hverdagslig», vanlig mann med sine sorger og gleder, men han er ganske anonym også. Selv om jeg ikke har noe imot ham så er det samtidig lite eller ingenting med ham som gjør meg interessert i ham som person. Og en singel betjent som er litt for glad i flaska er ikke noe nytt det heller.
Heldigvis er han også et «hverdagsmenneske» i den forstand at han gjør feil og fyller tabbekvoten nå og da, slik som oss vanlige dødelige. Her har vi ingen vellykket superhelt som løser brasene lekende lett. Og det liker jeg.

Jeg leser gjerne mer krim fra Svalbard, selv om Den døde i Barentsburg ikke imponerte. Grepet forfatteren gjør på siste side gjør at jeg blir nysgjerrig på fortsettelsen, og Kristensen har stålkontroll når hun forteller om øyriket. Svalbard er fortsatt et eksotisk og forfriskende annerledes åsted å lese fra. Men denne gangen falt ikke innholdet og den stillegående oppbyggingen helt i smak hos meg, selv om siste del av boka sørget for et løft da jeg endelig kom meg over kneika.

Bokdata	Lest	Stjernedryss	Kilde
Press forlag, 2011 ISBN: 978-82-7547-444-3 294 sider	5. – 6. april 2012		Kjøpt selv