16. mai 2012 - 07:27 | 
Logen Ninefingers might only have one more fight in him, but it’s going to be a big one. Battle rages across the North, the King of the Northmen still stands firm, and there’s only one man who can stop him. His oldest friend, and his oldest enemy: it’s time for the Bloody Nine to come home.
With too many masters and too little time, Superior Glokta is fighting a different kind of war. A secret struggle in which no-one is safe, and no-one can be trusted. And, as his days with sword are far behind him, it’s fortunate that he’s deadly with his remaining weapons: threats, blackmail and torture.
Jezal dan Luthar has descided that winning glory is too painful an undertaking and turned his back on soldiering for a simple life with the woman he loves. But love can be painful too – and glory has a nasty habit of creeping up on a man when he least ecpects it.
The King of the Union lies on his deathbed, the peasants revolt, and the nobles scramble to steal his crown. No-one believes that the shadow of war is about to fall across the heart of the Union. Only the First of the Magi has a plan to save the world – as he always does – but this time there are risks. There is no risk more terrible than to break the First Law…
Abercrombies trologi var et lesetips jeg snappet opp hos bokbloggeren Knirk, etter å ha lest hennes begeistrede omtale av første bok. De to første bøkene i trologien ble slukt med glødende engasjement og fryd her hjemme også, og turen kom så til Last Argument of Kings. Og også denne gangen må jeg langt på vei si meg enig i det Knirk har skrevet i sin omtale; vi er ikke fornøyd med hvordan Abercrombie ror dette i havn.
I motsetning til de to forrige bøkene var Last Argument of Kings seig og langdryg å komme gjennom, og da spesielt den siste halvdelen. Innholdsmessig er det mye av det samme fra start til slutt når det gjelder slossing, dreping, slag, tortur, lemlesting og så videre, bare servert i litt ulik innpakning og med ulike formål. Krig og kamp, igjen og igjen. Beskrivelsene er realistiske og gode, men når det er lite nytt å spore og plottet er mindre nyansert enn tidligere, så går jeg til slutt lei likevel.
Handlingen er enda mørkere og mer mollstemt enn forventet, og boka har fått en tragisk og kynisk slutt. Ved siden av den litt for repetitive handlingen er det nok slutten som plager meg mest. Jeg hadde ikke i det hele tatt ventet meg en rosenrød slutt over hele linja, for jeg kjenner forfatteren nå og «You have to realistic about these things» som karakteren Logen Ninefinger så ofte sier. Men Abercrombie stikker kniven dypt inn og vrir rundt så det holder denne gangen.
Jeg liker det jo også, at det er såpass mørkt og rått. At han styrer unna gloriøse helter, sentimentalitet, kampen mellom godt og ondt og at sympatiske karakterer (nesten) alltid får som fortjent. Men her synes jeg ikke at jeg sitter igjen med et eneste lite lyspunkt som trøst engang. Vel, kanskje et ørlite et hvis jeg tenker på Sand dan Glokta, som forøvrig en fantastisk karakter som jeg har digget fra bok 1! Selv om heller ikke denne tråden kommer noen vei eller bedrer seg. For ser man på de karakterene som man har fulgt i 3 bøker på over 500 sider hver, så har man kun rykket tilbake til start igjen. Der man i løpet av de to tidligere bøkene har kunnet spore en utvikling, stagnerer den helt og reverseres. Kombinert med konklusjonen av mange av handlingstrådene får denne manglende karakterutviklingen tanken om at «hva var så egentlig vitsen med alt dette, da…?» til å dukke opp.
Det er helt uventet at forfatteren velger å avslutte The First Law-trilogien slik, men ikke uventet på en positiv måte. Slutten er ikke bittersøt slik jeg i det lengste håpet på, den er sitronsur.
Jeg vil likevel ikke fraråde noen å lese The First Law-bøkene. Jeg har blitt underholdt storslagent av de to første bøkene og oppdaget en fantasyforfatter jeg virkelig har fått lyst til å lese mer av i framtiden. Tidligere har jeg lest mest fantasy rettet mot unge lesere, og det sier seg selv at dette er totalt annerledes. Abercrombie har en herlig brutal og mørk penn som det også drypper svart humor fra, og han skildrer karakterer og omgivelser på en glitrende måte.
Om man virkelig misliker at alt ender godt i bøker, så har man i alle fall et godt utgangspunkt for å like avslutningen på trilogien. Det kyniske grepet vil nok være tilfredsstillende for mange lesere, men dessverre så ble Last Argument of Kings et anti-klimaks for meg.
| Bokdata | Lest | Stjernedryss | Kilde |
|---|---|---|---|
| Gollancz, 2008 ISBN: 978-0-57507-7-904 538 sider |
2. – 7. mai 2012 |  |
Lånt på biblioteket |
Hei Tone. Morsomt å lese. Det er så gøy å ha en medblogger som liker de samme bøkene som meg. Jeg holder akkurat på å lese første bok i Katherine Kerr sin serie, og nå ser jeg du har lest den også. Jeg har ikke lest omtalen din enda, må vente til jeg er ferdig, men som sagt: Utrolig morsomt at du også leser fantasy. Hva er det beste du har lest, noe å anbefale?
Jeg er nok en ganske «tradisjonell» fantasy-leser, i den forstand at det jeg stort sett har lest til nå er det som er mest vanlig (tipper jeg?) å lese innen sjangeren. Som blant annet Ringenes Herre og andre av Tolkiens bøker, Narnia-bøkene til C.S. Lewis og Harry Potter-bøkene. pluss en del andre fantasy-bøker for barn og unge. Derfor tar jeg gjerne imot tips som passer den eldre leserskaren, og prøver å utvide horisonten i litt andre retninger.
Skal jeg trekke fram en bok som virkelig har imponert meg de siste årene, så må det bli Song for Eirabu av Kristine Tofte. En storslått og velskrevet debut, og så til og med på norsk, da! (Det burde jo ikke være noe «til og med» inn i bildet her egentlig, men… Nå er vel ikke akkurat norsk fantasy for voksne noe det satses på etter hva jeg har fått med meg). Handling, karakterer, univers, språk, alt… Knallbra!
Jeg har ventet spent og utålmodig på andre og siste bok siden 2009 nå, og storgleder meg til den kommer nå i juni.
Deverry-bøkene til Kerr planla jeg å lese på nytt igjen i fjor sommer. Jeg leste de fire første for 10 år siden og hadde lyst til å se hva jeg mente om dem nå som voksen leser (med mer kritiske lesebriller og mer leseerfaring i bagasjen), men pga. tidspress og en evig lang leseliste ble det bare så jeg leste den første av dem i fjor. Kanskje tar jeg fatt på resten når jeg får sommerferie i juni.
Abercrombie har eit par greier som eg ikkje kan anna enn å elske. Han har nokre karakterar som er heilt uforgløymelege, som den luntande, grove, andelege og ultravaldelege Ninefingers og den bitre torturisten Glokta. Han formidler også krig på ein måte som er uovertruffen, eg har aldri lese andre forfattarar som formidler ventinga, gjørma, dei smålege intrigane, smertene, redsla og keisemda på ein måte som gjer at eg tenker at «okei, no FORSTÅR eg krig». Og så er han morsom. Grov, slem og skrekkeleg, skrekkeleg morsom.
Men ikkje les den fjerde First Law-boka. Medmindre du er blodfan.
(og takk for skryt, Tone!)
Bare hyggelig, det er absolutt fortjent!
Ja, enig! Karakterene er minneverdige, og jeg likte veldig godt da jeg leste bøkene at selv om de ikke akkurat er mors beste barn og har feil og skavanker og tvilsom moral, så liker man de fleste av dem likevel og heier dem framover mens man leser. Og Glokta og hans sarkasme… priceless!
Jeg må innrømme jeg er fristet til å lese Best Served Cold ettersom Abercrombie tok meg med storm i de to første bøkene, men… det blir ikke med det første i alle fall. Neste fantasy-leseprosjekt er A Song of Ice and Fire-bøkene.
Åh, ja men «Best served cold» må du jo lese! Eg tenkte på Heroes, som er litt stilleståande. Best served cold har både vill action og ei kvinne i hovudrolla som stiller einkvar hemnlysten drapsrobot i skuggen.
Aha, da er det jeg som har misforstått og blandet boktitler. Det du skriver høres jo lovende ut. Ser ikke bort i fra at den blir lånt på biblioteket i løpet av sommeren….
[...] Knirk 1 – 2 – 3 Bokstavelig talt Marielle nerder om ting Tones bokside 1 – 2- 3 Tormods blog Literati Leselyst 1 – 2 – [...]