18. jun 2012 - 12:40 | 
Maren har lært av sine feil, men det har kostet henne dyrt. Bygdefolket later til å ha tilgitt hennes ungdomssynder, men fra moren får hun bare spisse bemerkninger. Det får henne til å undres, og en dag går det opp for henne at det allikevel ikke er slutt på løgner og fortielser.
Det var et gammelt bilde. En ung tante Emma lå i en sykehusseng. I armkroken holdt hun en liten bylt, og ved siden av sengen satt Edith Bredli.
Maren hadde aldri sett bildet før. – Ka verden, utbrøt hun overrasket og rakte albumet til tanten. – Er det du?
Tante Emma kastet et fort blikk på bildet. – Kor fann du det her? Stemmen skalv.
Maren var naiv og godtroende i forholdet til den siste mannen i livet sitt, noe som fikk fatale konsekvenser etter hvert. Samtidig har hun også hatt følelser og tanker hun egentlig ikke har villet vedkjenne seg. Trond var hennes første ungdomskjærlighet, og siden de har datteren Oda sammen vil de alltid ha et sterkt bånd mellom seg. Tidligere har de vært bundet på hver sin kant, men nå er de fri og frank begge to. Så er det sannhet i ordene om at gammel kjærlighet aldri ruster, eller er det for sent etter alt som har skjedd…?
Hun husket at hun hadde tenkt tanker om ham, tanker som hun nesten ikke våget å innrømme for seg selv. Men han hadde værr gift, eller sammen med en annen. Hun hadde aldri våget å tenke at det kunne bli han igjen. Hun hadde bedratt ham, løyet for ham og skuffet ham. Hun våget aldri å tro at han kunne tilgi henne og føle noe for henne igjen, etter alle hennes feiltrinn og svik.
Der jeg i forrige bok sørget sammen med Maren og fryktet hva som ville skje videre, gleder jeg meg og fryder meg over store deler av handlingen i denne. Å lese Morshjerte er som å legge ut på en følelsesmessig tur med en berg-og-dalbane. Det går opp og ned og så opp igjen, det er dype svingninger fra bok til bok og i blant fra kapittel til kapittel. Lykke og sorg går hånd i hånd.
Denne gangen finnes det heldigvis mye lykke, latter og glede mellom boksidene – men man finner også skjær i sjøen og urovekkende frampek…
«Med alle de sterke følelsene fra Arvesynd-bøkene» står det skrevet nederst på baksiden av Morshjerte-boka. Jeg gjenleser for tiden Arvesynd-serien også, og jeg kan veldig lett si meg enig i den påstanden. Dette er bøker som får en til å føle mens man leser, man blir lett revet med og engasjert.
Den oppmerksomme leser kunne allerede fra første bok i serien merke seg små hint vedrørende Marens opphav, at alt ikke er som det blir påstått å være. Og nå spilles dette kortet ut. Ting var grovt sett som jeg hadde ventet meg, men det skulle ikke forundre meg om det blir viktig igjen eller mer utdypet senere også. Hemmeligheter, løgner og tidligere feilskjær har en tendens til å dukke opp igjen og lage nye vanskeligheter. Enten det nå er Marens egne ungdomssynder eller andre menneskers fortielser som er årsaken…
Og nå som Johannes er på leting etter Helene og datteren, varer det neppe lenge før det igjen blir dramatisk rundt Maren og Oda.
Selv om ikke lykken og freden er udelte i denne boka heller, så utpeker Øyeblikket seg som et stort og gledelig høydepunkt på en god stund i serien. En bok jeg ble glad av å lese, rett og slett.
Avslutningen kan riktignok tyde på at man står foran noe alvorlig og tragisk igjen, og jeg håper naturligvis at det ikke er tilfelle. Det er ikke godt å si med en slik type cliffhanger, og Maren har ikke blitt spart for vonde dager eller tap tidligere heller. Fingrene blir krysset fram til neste bok, så får man se hva forfatteren har planlagt av følger videre på både godt og vondt.
| Bokdata | Lest | Stjernedryss | Kilde |
|---|---|---|---|
| Cappelen Damm, 2012 ISBN: 978-82-02-37258-3 254 sider |
16. mai 2012 |  |
Leseeksemplar fra forlaget |