Under nøkkerosene, Sagaen om Sunniva 22 av Liv Almendingen

02. jul 2012 - 13:12 |

Ingenting går som planlagt den høstdagen Sunniva står brud. Idet presten skal lese velsignelsen, vikles Kolbein inn i en skjebnesvanger hendelse. Den fører til at Agnes får underlige syner på ny, selv om de denne gang later til å bunne i fortiden. Mot vinteren fryser Besserudtjernet til, og fremdeles vet ingen hvilken grufull hemmelighet som skjuler seg under nøkkerosene …

«Jeg var hos henne før deg, Gaute Toresson.» Kolbein visste at han burde tie, men noe drev ham videre. Hvor mye hadde ikke Sunniva lidd på grunn av denne mannen? «Og meg ga hun seg til frivillig,» rant de bittersøte ordene over leppene hans.
Med et avsindig brøl ruste besserudbonden frem, bikkjene eksploderte i et opphisset glam, og Kolbein spente kroppen for å slåss.

Sunnivas bryllupsdag har opprunnet, men mens hun venter på prestens velsignelse dukker Kolbein opp med sønnen Tore i armene. Han har falt i vannet, og er nå livløs i veidemannens armer. Og dette er ikke det eneste dramatiske opptrinnet som bryllupsdagen har å by på…
Under nøkkerosene forteller mest om Sunniva og de andres liv hjemme i Norge, men vi følger i noen kapitler også Anders, Carmen, Rosa, Benjamin og Marthe, som endelig ankommer Spania. Hvordan vil det gå med emigrantene, og da spesielt den ene av de to familiene, som nå skal skape seg et nytt liv i et helt fremmed land?

Dramatikken og uroen på bryllupsdagen spinnes videre på blir en rød tråd gjennom hele boka, og på aller siste side ser det hele svært alvorlig ut. Men det vil vel gå bra likevel denne gangen, eller…? Siden dette er nest siste bok i serien finnes det fortsatt del knuter på tråden som gjenstår å bli løst, noen spørsmål som ennå mangler svar og et par ønsker som forhåpentligvis blir innfridd. Det er dette som først og fremst opptar meg og som er spennende nå helt på tampen; hvor og hvordan forfatteren vil sette det endelige punktumet og avslutte historien. Fram til da går hjulene fortsatt rundt i denne boka også, med adskillelser og lengsel, en forsvinningssak, gode og dårlige nyheter, usikre framtidsusikter og blodig alvor som en del av innholdet. Handlingen dabber ikke av selv om sagaen straks er over, samtidig som det ser ut som om en del er spart til siste bok også.

Jeg håper forfatteren ikke vil servere en slutt som er kun overstrømmende gledelig og søtladen, i og med at serien har vært svært realistisk og balansert tidligere. Naturligvis ønsker jeg meg en «happy ending», en avslutning som gjør at man kan lene seg tilbake etter endt lesning og være godt fornøyd alt i alt, men ikke en som blir unaturlig mirakuløs og lykkelig over hele linja bare fordi det nå er slutt. Men det føler jeg meg nesten trygg på at ikke vil skje…
Uansett er det ikke annet å gjøre enn å vente og se. Et par uker ute i juli kommer siste bok, og den blir nok lest så snart den ligger i postkassen.
Sterk 4′er.