15. jun 2012 - 11:30 | 
Sigmund blir endelig en fri mann. Men vil Elen og Sigmund noen gang få hverandre? Elen innser at Anker aldri vil la henne gå, og ingen vet bedre enn henne hvor rasende ektemannen kan bli.
Ragna på sin side har skjønt hva som foregår mellom Elen og smedsønnen, og fantaserer om å få doktoren for seg selv. Kommer hun til å røpe det hun vet for Anker?
Anker smelte tømmene mot hesteryggen så hesten skvatt og langet ut. Vinden stakk i kinnene, og langt bak hørte han de ynkelige ropene til Ragna. Han kokte over. Raseriet satt i hver del av ham. Fingertuppene vibrerte. Om han fant Elen hos smeden, kom han til å slå henne i hjel.
Det skjer fortsatt smått og litt stort på doktorgården og rundt omkring i bygda i En feles fiende, både åpenlyst og mer i det skjulte. Alvor og humor, frykt og glede, framtidshåp og mørke tanker går hånd i hånd i denne boka også.
Fortsatt har jeg veldig sansen for forfatterens evne til å smette overtro, tradisjoner og hverdagsliv inn i handlingen, og til å skape kostelige og minneverdige karakterer som beriker bøkene. For hovedkonflikten utvikler seg ikke så raskt, det er flere ting jeg venter mer eller mindre utålmodig på at skal bli realisert så fort som mulig. Man må alltid ha noen mål å lese mot i en serie og være spent på, men interessen kan dale når det trekker ut. Ellen er etter 15 bøker fortsatt fanget i et vanskelig ekteskap, hun og Sigmund har møttes i skjul og vært fortvilet i over 5 bøker, graviditeten strekker seg også over flere bøker, og grovt sett er man fortsatt like langt…
De store linjene utvikler seg litt for sakte for min smak, dessverre. Men «fyllet» mellom dem, eller kanskje jeg heller skal kalle det for glasuren på kaken, den sluker jeg med altså med begeistring!
Intrigene og renkespillet på doktorgården fortsetter som nevnt, og stemningen er anspent. Alvoret tilspisser seg mer og mer, og jeg sitter nesten og tripper med føttene enkelte ganger mens jeg leser. Jeg vil komme til det avgjørende punktet, nå! Og jeg håper bare at oppgjøret svarer til forventningene, som over ganske lang tid har bygget seg opp.
Jeg er ennå nysgjerrig på hvordan dette trekantdramaet – eller firkantdramaet rettere sagt – vil få sin løsning. Det er jo det største å se fram til, at det skal ordne seg på noe vis etter at stormen er ridd av. Forhåpentligvis ligger det noe stort og dramatisk (og gjerne fint og flott!) på vent.
I En felles fiende får vi også noen få nye innblikk i Veras fortvilte situasjon. Innholdet i disse kapitlene får mistanke til å spire fram hos meg. Denne historien har visst noe ekstra ved seg enn først antatt; plutselig dukker det opp noen antydninger og tankevekkende ord og hendelser som gjør at jeg ser på handlingen med helt nye øyne. Et fiffig triks hvis det er slik som jeg tror! Det er nemlig litt vanskelig å si akkurat hva som har hendt, og denne uvissheten skaper spenning og fornyer interessen for akkurat denne saken… Noe å gruble på fram til neste bok.
Det er til tider både koselig, underfundig, rørende, sørgelig og fornøyelig å lese bok nummer 15, med noen dramatiske opptrinn hist og her og småting som ansporer nysgjerrigheten. Men det er likevel ikke dette jeg går venter på.
Jeg håper at noe avgjørende skjer i neste bok, ellers kommer jeg nok til å vurdere å takke for meg som leser av Livets lenker. Selv om det er en serie med et særpreg som jeg liker svært godt.
| Bokdata | Lest | Stjernedryss | Kilde |
|---|---|---|---|
| Cappelen Damm, 2012 ISBN: 978-82-02-37765-6 253 sider |
25. – 26. mai 2012 |  |
Leseeksemplar fra forlaget |