Jotnens hjemkomst av Andreas Bull-Hansen

«Spir-Ty … Spir-Ty … Det ble hvisket fra nattemørket. Trommen slo raskere, kvinnene stirret med vidåpne øyne. Kriger. Hærfører. Spidder av menn.»
Etter en henrettelse av en høytstående mafiaboss blir politietterforsker Petter Tyrar kontaktet av en merkelig, enøyd mann. Han tilbyr Tyrar hevn for en grusom urett, men prisen Tyrar må betale, viser seg å være høy. Etter en blodig skuddveksling våkner han opp i Gladsheim, selveste Odins bolig i Åsgard. I denne fremmede verdenen blir han mottatt som en høvding. Snart blir det klart for Tyrar at han i virkeligheten er krigsguden Tyr, som nå er kalt hjem for å lede einherjene i tiden fram mot Ragnarok, verdens ende.

Episk. Storslagen. Spennende. Jotnens hjemkomst bygger på kjente norrøne myter, men er samtidig en egen, gripende fortelling. Boken er den første av et planlagt flerbindsverk.

Jeg slengte meg med på Samlesing: Norsk fantasy-prosjektet til bokbloggen Bokstavelig talt i slutten av juni, og første bok ut var Jotnens hjemkomst. Forfatteren har jeg hørt om tidligere, men jeg har aldri lest noe av ham. Spennende med noe helt nytt altså!
Jeg er begeistret for fantasy og synes det er ekstra stas at det i tillegg er norsk fantasy, og jeg har vært interessert i norrøn mytologi fra barnsben av. Mye skulle dermed ligge til rette for at Jotnens hjemkomst ble en «flying start». Men det ble den dessverre ikke.

Hovedlinjen i plottet er egentlig enkelt: Etter at Petter Tyrar har forflyttet seg fra Oslo (Midgard) og over til Åsgard, forsøker han å finne sønnen og kona og få dem tilbake i det nye livet sitt. Punktum. Naturligvis skjer det en del rundt dette, man blir introdusert for gudene og det norrøne fantasyuniverset, det er kamp og reiser hit og dit og minner som kommer tilbake (Tyrar våkner opp med hukommelsestap), men det er ikke nok til å holde på interessen min gjennom en hel bok. Få overraskelser, lite eller ingenting jeg er nysgjerrig på, unyanserte karakterer og treg framgang. Jeg gikk ganske raskt lei og måtte kjempe meg gjennom store deler av boka. Det hender meg ikke ofte, men her slo det til for fullt.

Måten forfatteren framstiller Tyrar på gjennom språket og hvordan han selv er karaktermessig gjør at jeg ikke kommer nært innpå ham heller. Han forblir distansert og ensidig. Jeg blir aldri spesielt opptatt av Tyrar, jeg blir ikke knyttet til ham, han er ingen helt som jeg vil heie fram eller gråte og le sammen med. Da blir ikke historien som fortelles, med tapet han har lidd og jakten han setter ut på, noe gripende heller. Og etter siste side er jeg fortsatt ikke engasjert i hans skjebne eller spent på hva som videre vil hende. Dessverre.

Forfatteren kan sin mytologi, det skal han da i det minste ha ros for. Og samtidig legger han inn noen nye vrier også, slik at enkelte hendelser, karakterer og detaljer framstår i litt annerledes drakt i denne boka. Som blant annet omstendighetene rundt Balders død, eller hvordan guden Tyr mistet den ene hånden sin. Det liker jeg!

Det ble ikke en spesielt lang eller grundig omtale dette, men jeg ble ikke fenget mens jeg leste og det smitter over når jeg nå skal skrive om den også.
Hadde ikke boka vært en del av et samlesningsprosjekt hadde jeg nok mest sannsynligvis lagt den fra meg (selv om jeg er en sta leser og ikke liker å gi tapt), men den ble fullført til slutt. Dessverre en god del senere enn planlagt bloggedato, men det gikk som sagt veldig trått å komme gjennom den.

Hva de andre som har blogget om boka synes, kan du lese på denne oppsummeringssiden.

Bokdata	Lest	Stjernedryss	Kilde
Aschehoug, 2010 ISBN: 978-82-03-19590-7 416 sider	30. mai – 8. juni 2012		Lånt på biblioteket