Alle mine triste horer
(Originaltittel: Memoria de mis putas tristes)
Gabriel García Márquez
Gyldendal, 2005
ISBN: 82-525-6320-1
143 sider
Hovedpersonen i denne historien har aldri vært sammen med en kvinne uten å betale for det. Han har utrettelig ført logg over alle, notert navn, alder, sted og gjerne litt om omstendighet og stil. Da han rundet 50 år, beløp antallet seg til 514. Men han har aldri vært forelsket.
På 90-årsdagen bestemmer han seg for å bevilge seg en jomfru. Natten tilbringer han sammen med en vakker 14 år gammel jente. Jenta sover, og oldingen sitter betatt og betrakter henne. Da sola stiger neste morgen, er jenta like urørt, og gamlingens liv tar en helt ny vending.
Ingen bok fortjener å bli stående ulest i årevis i bokhylla, men dessverre hender det titt og ofte her i huset, ettersom eieren er rammet av lidenskapelig kjøpegalskap og stadig hamstrer inn nye bøker - på bekostning av de gamle. Derfor er det så kjekt med en leseutfordring som gjør at jeg "må" ta fram disse gamle bøkene, og dermed få
lest og ryddet dem unna. Det var jo tross alt en grunn til at de ble kjøpt inn også en gang i tiden, selv om de senere ble glemt...
Gabriel García Márquez er vel et kjent navn for mange, og han mottok Nobelprisen i litteratur i 1982. Jeg har bitt meg merke i flere titler av denne forfatteren fra før av, som
blant annet Kjærlighet i koleraens tid og Hundre års ensomhet, men utover det har jeg ikke stiftet noe nærmere bekjentskap med hans verker. Alle mine triste horer får dermed æren av å være mitt første møte med forfatteren.
Vi møter en anonym, mannlig hovedperson, og følger han fra han står opp på sin 90-årsdag og i timene, dagene og månedene som følger. Denne bursdagen blir nemlig spesiell; det skjer noe som forandrer ham, han kommer til et vendepunkt i livet. Vår anonyme mann er fra før av barnløs og koneløs, han har vært ungkar og har tatt for seg grovt av livets gleder på kvinnefronten, men for første gang opplever han altså forelskelsens sødme...
Handlingen veklser mellom nåtiden fra 90-årsdagen og framover, og tilbakeblikk til dager og øyeblikk som allerede er historie. Gamle minner om barndom og oppvekst, arbeid og fritid, planer og drømmer, blandet med refleksjoner og tanker om alderdommen og livets slutt.
En eldgammel manns ønske om å ta jomfrudommen til en pur ung jente, en fattig knappesyerske på 14 år, høres umiddelbart grisete ekkelt ut. Men det er da heldigvis lagt inn en utvikling her, som sørger for å vri utgangspunktet over til å bli en mer appetittelig fortelling om kjærlighet istedet. Overraskende stor skrift, et beskjedent sideantall og unnalest på null tid er vel det jeg må trekke fram som mest positivt når alt kommer til alt. Språket gled også lett, med fine formuleringer. Så hvorfor da så stusselig karakter?
Noe av grunnen er at det hele blir for idyllisert og virkelighetsfjernt for meg. Litt fordi barneprostitusjon blir liggende som en emmen bismak på tungen, selv om det vi presenteres for i boka blir et glansbilde og egentlig ikke handler om dette i det hele tatt. Men som et utgangspunkt for å skrive om kjærlighet falt det ikke i min smak, og forble også lite troverdig. Kjærligheten til en pike som ikke gjør noe annet enn å sove, føles lite naturlig og overfladisk. Jeg blir ikke grepet og tror ikke på det som skjer, selv om jeg liker ideen om at kjærligheten kan slå til når man minst venter det. Selv om man er 90 år og aldri har vært rammet av den tidligere.
Hovedpersonen interesserte meg heller ikke i noen stor grad, selv om betraktningene hans til tider gav meg noen tanker og sympatien vokste etter hvert. Men når hovedpersonen ikke engasjerer er litt av løpet kjørt for meg.
Muligheten for at jeg selv er for ung og "overfladisk" må jo holdes åpen. Det kan tenkes at kortromanen vil treffe bedre om noen tiår når jeg selv er over middagshøyden, og kanskje i større grad kan relatere de mange tankene om alderdommen og det passerte livet til meg selv? Jeg ser for meg at mye av tankegodset lettere kan gi gjenklang og bety mer da.
Alle min triste horer maktet ikke å gjøre noe inntrykk eller å rive meg med, kanskje mye på grunn av at jeg ventet meg noe helt annet enn jeg fikk. Den glimtet til og var fin enkelte få ganger, men var mest vag lesing som ikke engasjerte når det kom til innhold, følelser og karakterer. Og når jeg sitter igjen etterpå og (merkelig nok) føler meg likegyldig, da blir karakteren deretter også. Dessverre må jeg vel si, ettersom jeg hadde gledet meg til å lese noe av Márquez. Men nå er den i alle fall en ny plass frigjort i bokhylla, og lysten til å senere ta fatt på en av hans andre kjente bøker er heldigvis ikke kvalt.
Karakter:
Lest:
28. - 29. april 2011
