Alltid Alice
(Originaltittel: Still Alice)
Lisa Genova
Pax Forlag, 2009
ISBN: 978-82-530-3214-6
281 sider
"Jeg tror at selv om det kanskje kommer en dag da du ikke vet hvem jeg er, så vet du likevel at jeg er glad i deg."
Alice Howland er femti år og jobber som professor ved Harvard universitet. Hun er en anerkjent forsker og foredragsholder, er lykkelig gift, og har tre vellykkede voksne barn. Men Alice har begynt å glemme ting på en foruroligende måte. Ord blir borte for henne, hun glemmer stadig avtaler og skjønner ikke sine egne huskelapper. En dag går hun seg bort bare et par kvartaler hjemmefra. Først avfeier hun det hele med overgangsalder og stress på jobben. Så får hun stilt diagnosen: tidlig Alzheimers sykdom.
Alltid Alice er en gripende, vakker og jordnær roman om hvordan det er å leve med Alzheimer - om hvordan det er å sakte, men uunngåelig miste minnene om alt og alle man har vært glad i. Historien om Alice er usentimental, rørende og opprørende lesning, og en sterk fortelling om det å aldri ville gi opp.
Første gang jeg tok frem Alltid Alice og begynte å lese, hadde jeg ikke sett for meg at den ville fenge så mye som den gjorde. Det er tross alt en bok om sykdom, og ingen vanlig spenningsroman. Likevel ble sidene vendt om og lest i høy hastighet, og det tok ikke mange timene før siste punktum var nådd.
Selv har jeg lite kjennskap til Alzheimers sykdom fra før av, og kjenner heller ingen som er rammet av sykdommen. Derfor var også Alltid Alice for meg en innfallsport til hva sykdommen egentlig går ut på og hvordan den kan utarte seg. Ut i fra min leseopplevelse og vurdering av boka føles den ekte og troverdig skrevet, enten det er medisinske opplysninger eller reaksjoner og tanker i forbindelse med sykdommen som skildres. Fra de små, nesten umerkelige og snikende tegnene på at noe er galt - noe som kanskje ikke kan bortforklares med stress eller overgangsalder - til den endelige bekreftelsen og det uunngåelige overtaket sykdommen senere får. Man følger Alice på veien, føler frustrasjonen og redselen, den økende frykten for hva som kan være galt og sinnet og sorgen over at livet forandrer seg mens man selv er maktesløs.
"Jeg er så lei for at jeg har dette. Jeg holder ikke ut å tenke på hvor mye verre det kommer til å bli. Jeg holder ikke ut å tenke på at det kommer en dag da jeg ser på deg, på dette ansiktet som jeg elsker, og ikke vet hvem du er."
Hun lot hendene gli over kinnene og haken hans og smilerynkene som var så sørgelig ute av trening. Hun tørket svetten av pannen hans og tårene fra øynene.
"Jeg klarer nesten ikke å puste når jeg tenker på det. Men vi er nødt til å tenke på det. Jeg vet ikke hvor mye tid jeg har igjen til å kjenne deg. Vi er nødt til å snakke om det som kommer til å skje."
Alltid Alice er en sørgmodig og skremmende, men likevel fin og innsiktsfull bok. Å følge Alice på den korte og stadige raskere veien fra intelligent og engasjert universitetsprofessor til en forvirret, redd og redusert person med den tidlige formen av Alzheimers sykdom, er lesing som sitter i og som er vanskelig å skyve fra seg selv når boka blir klappet igjen og lagt bort.
Til tross for at selve sykdommen er skremmende og deprimerende, balanserer forfatteren innholdet med å tegne opp en livsglad, varm og levende hovedperson, en sterk vilje til å kjempe mot at minnene forsvinner og sykdommen tar overhånd, og en familie rundt henne som prøver å takle forandringene så godt de kan. For Alzheimer rammer ikke bare den som får dianosen, den påvirker også de rundt. Først og fremst i hverdagens her og nå, men også fordi den i Alices tilfelle kan være arvelig...
De medisinske passasjene, termene og opplysningene kan oppleves som tunge å forstå og sette seg inn i, spesielt om man ikke har noen kunnskaper om dette fra før av, men det trekker ikke noe nevneverdig ned. Fagstoffet gir romanen mer substans, og man behøver ikke å forstå de medisinske årsakene, behandlingsalternativene og lignende for å få utbytte av lesingen.
Det er vel nesten ikke til å komme unna at uroen smitter over mens man leser. "Enn om dette skjer meg eller noen i familien min?". Kanskje har man foreldre eller andre slektninger i 50-årene, eller befinner seg rundt den alderen selv, og den frykten er ikke lett å kvele. Naturligvis håper man at man selv eller de man er glad i aldri blir rammet av en slik nådeløs sykdom.
Til tross for alvoret er dette en godt fortalt og medrivende historie som man kan få tårer i øynene av, uten at den føles overdrevet sentimental eller blir for negativ. Her er det også rom for varme og vemodige smil underveis. Og mye kjærlighet!
"Jeg tror at selv om det kanskje kommer en dag da du ikke vet hvem jeg er, så vet du likevel at jeg er glad i deg."
"Tenk om jeg ser deg og ikke vet at du er datteren min, og jeg ikke vet at du er glad i meg?"
"Da skal jeg fortelle deg det, og du kommer til å tro på meg."
Gjenlesningen gav like mye som første gang, og Alltid Alice anbefales videre, enten man har nær kjennskap til sykdommen fra før av eller ikke. Den kan være en god kilde til opplysning ved siden av sakprosa.
Avslutningen er trist og vakker, og helt perfekt for boka. Den kunne og burde ikke ha vært annerledes.
Karakter:
Lest:
29. september 2009
14. - 15. mars 2011
