Amtmannens døtre
Camilla Collett
Gyldendahl, 2006
ISBN: 82-05-35160-0
329 sider
Emnet i Amtmannens døtre er gammelt som diktningen selv - unge menneskers kamp for kjærlighet og lykke. Amtmann Ramms fire døtre skulle etter tidens syn ha de beste betingelser for å seire i denne kampen. De er vakre og musikalske og er i det velstående og kultiverte hjemmet blitt oppdratt etter de anerkjente mønstre for kvinnelig dyd. Men blir de lykkelige av den grunn?
Amtmannens døtre ble utgitt anonymt i 1854-55. Boken er det første diktverket i Norge som gjennom en realistisk, samfunnskritisk livsskildring reiser kvinnens problemer. Dette virket meget provoserende på samtiden. Med denne boken kommer også de kvinnelige yrkesforfatterne for alvor frem på den litterære arena i landet vårt.
Camilla Collett (1813-1895) er en av de fineste dikterpersonligheter i vår litteratur. Avgjørende betydning for hennes utvikling fikk den heftige og fortvilte kjærlighet hun nærte til Welhaven. I 1848 giftet hun seg med den kjente juristen Peter Jonas Collett. Etter at hun ti år senere var blitt enke, utgav hun sitt hovedverk og eneste roman, Amtmannens døtre. Senere utgav hun et bind Fortællinger, erindringsverket I de lange Nætter og flere bind med artikler og essays: Sidste Blade, Fra de Stummes Leir og Mod Strømmen.
Jeg synes fortsatt boka var langtekkelig og en smule kjedelig, selv om jeg forsto mye mer av handlingen denne gangen enn for 8 år siden. Slik fikk jeg likevel mer utbytte av den samlet sett, selv om det tok tid å lese den ut siden lesingen ikke akkurat gikk av seg selv og jeg synes enkelte partier av boka var ganske trege. Jeg prioriterte innimellom mer spennende lesestoff før denne boka.
Amtmannens døtre gir en treffende skildring om hvordan livet var for de bedrestiltes døtre på den tiden, og hvordan målet var å bli gift - ikke å bli lykkelig. For å være lykkelig betyr ikke å gifte seg med den man elsker. Foreldrene bestemmer hvem døtrene skal gifte seg med, og døtrene må bare tie og føye seg. Men hva da med den store, vakre kjærligheten, og det å tørre å gjøre egne valg og trosse foreldrenes bestemmelser? Er det mulig?
Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige.
Kold og Sofies historie er tragisk, spesielt med tanke på hva det er som ødelegger for dem og måten det skjer på. Det samme kan sies om de andre søstrenes liv, ingen av dem blir heller lykkelige med sine ektemenn. Men ettersom jeg ikke greide å leve meg inn i boka og bli skikkelig fenget av den, så ble ikke leseopplevelsen det helt store likevel. Innholdet er jo ikke overfladisk, men jeg syntes ikke jeg kom "inn" i boka slik som jeg kunne ønsket. Selv om dette endret seg mer på slutten når omslaget har kommet, og man aner hvilken vei dette går... Men andre romaner med lignende tema har grepet meg mer enn hva Amtmannens døtre greide å gjøre.
Likevel er den jo en norsk klassiker og var banebrytende i sin tid, og det er uansett kjekt å ha lest den og å ha kjennskap til innholdet. Og selv om boka er gammel, så er den absolutt aktuell i vår tid også. Det er fortsatt mange unge kvinner som blir bortgiftet mot sin vilje etter foreldrenes befaling i vårt moderne samfunn også, dessverre.
Sterk 3'er.
Karakter:
Lest:
11. - 18. mai 2002
20. januar - 7. februar 2010
