Avskjed Flammedans 12, Jane Mysen |
Damm, 2006 | |
Anna blir usikker og forvirret når Jørgen frir nok en gang på veien mot Lillehammer. Hun må innrømme for seg selv at hun bryr seg om ham, og at hun liker å ha ham rundt seg. Men hun er tater, og han er buro. Og hva med Kallefølget? Hva med Nikolai? Kan hun gi Jørgen sitt ja? Det støkk i henne da hun oppdaget at sankedatterens hår var satt opp med en sløyfe, og da jenta bøyde seg mot dem, kom eimen av såpe flytende mot henne. Serken var byttet ut med en mørkegrønn kjole. Hun så forunderlig fremmed ut. Anna forsøkte å smile til henne, men det stakk bak øynene.
Boka starter ganske rolig, med etterdønningene av oppgjøret med Mathilde og forberedelsene til at Anna, Linnea, Jørgen og Helena skal reise nedover til Lillehammer slik at Helena kan gjenforenes med moren sin. Men etter at de starter på reisen skjer det plutselig litt av hvert, både en skremmende uværsnatt, hestetyveri, nye løfter for fremtiden og ikke minst flere avskjeder og avslutninger. Det er kanskje en av grunnene til at jeg likte boka så godt, selv om ikke alle avslutningene var udelt gode. Likevel er det godt at ting legges til ro slik at nye intriger og spenningsmomenter kan vokse frem. Og for en slutt! Jeg har jo lenge sett for meg at noe sånt ville skje, men (typisk nok kan man si) så er det på en måte for sent likevel, nye forviklinger har oppstått og fremtiden er igjen uviss. Så nå har jeg en drøss med ubesvarte spørsmål og funderinger om hva som vil skje videre, og jeg kommer til å ta frem bok 13 ganske raskt. |
| |