Barnepiken
(Originaltittel: The Help)
Kathryn Stockett
Cappelen Damm, 2010
ISBN: 978-82-02-30713-4
496 sider
Barnepiken beskriver forholdet mellom svarte hushjelper og deres hvite fruer i Sørstatene på første halvdel av 60-tallet. Vi befinner oss i den lille byen Jackson i Mississippi, og møter tre svært forskjellige kvinner som finner hverandre i sin felles utfordring av grenser. Tjueto år gamle Skeeter er en ung, hvit kvinne som ifølge hennes mor har ett viktig oppdrag: å finne seg en mann og gifte seg. Selv har hun helt andre planer. Hun ser hvordan de svarte hushjelpene behandles av sine hvite oppdragsgivere, og bestemmer seg for å skrive ned historiene deres.
Hennes to allierte er Aibileen, hushjelp og barnepike hos Skeeters venninne, og Aibileens venninne, Minny. Det er et risikofylt prosjekt for alle parter, fordi det utfordrer grensene som definerer tilværelsen deres.
Barnepiken er en tidløs og universell historie som får deg til å riste på hodet i vantro, men også le høyt. Romanen er rørende, trist, morsom og lærerik - en bok som både varmer og skjærer deg i hjertet på en gang.
Jeg har hørt om raseskillet tidligere og visste at det fantes egne lover for fargede og hvite mennesker i sørstatene i USA i forrige århundre, men denne boka gav meg en mye grundigere innføring i hva vanlige folk tenkte og mente og hvordan dette foregikk i praksis. Spesielt når det kommer til fargede hushjelper og deres arbeidssituasjon, som jo er nettopp denne bokas tema. Når man ser tilbake på det nå er det både uforståelig og rystende, og det er jo faktisk ikke så mange årene siden det var slik heller, skremmende nok...
Egentlig skulle jeg spare boka lenge siden jeg holder på med eksamenslesing ved siden av, men det viste seg å være veldig vanskelig. Jeg måtte støtt og stadig bare ta den opp og lese videre. Og plutselig var flere titalls sider unnalest hver eneste gang. Boka greide å holde fast på meg, det var fryktelig lett å bli hektet. Og hver gang jeg tok en lesepause gikk tankene sine egne veier og reflekterte over det jeg hadde lest, og om de forskjellige karakterene som man møter i Barnepiken. Det er lett å bli glad i og interessert i de 3 kvinnene Skeeter, Aibileen og Minny, og å føle den samme spenningen og usikkerheten for hva konsekvensene vil bli for dem, når det gjelder det felles bokprosjektet deres som de samarbeider om.
Var ikke det hele poenget med boken? Å få kvinner til å bli klar over at: Vi er bare mennesker. Det er ikke så mye som skiller oss. Ikke på langt nær så mye som jeg trodde.
Kapitlene veksler mellom å følge den unge, hvite "outsideren" Skeeter og de to eldre, fargede hushjelpene Aibileen og Minny. Dypdykket inn i livene deres, og det å få handlingen fortalt fra de tre ulike kvinnenes synsvinkel gjennom hele boka og på veien mot målet, var både spennende og gripende. Kombinert med noen overraskelser og slu humor og ironi føltes boka aldri lang, til tross for at historien ustpiller seg på nesten 500 sider. Den lengden var akkurat passe, det var vel heller sånn at jeg gjerne skulle ha lest litt til da jeg kom til veis ende. Samtidig som avslutningen føltes naturlig og fin som akkurat som den var også.
Jeg har ikke lest noen andre bøker som direkte tar for seg segregering og forholdene i sørstatene, men i løpet av Barnepiken dukket det opp flere bokreferanser som jeg nå er interessert i å sjekke ut ved en senere anledning. Dette er en av de beste bøkene jeg har lest så langt i 2010. Engasjerende, velskrevet og rørende. Barnepiken vil nok finne veien til mange hjem og glede mange lesere i sommer, tipper jeg.
Karakter:
Lest:
11. - 14. mai 2010
