Battle Royale

(Originaltittel: Batoru rowaiaru)

Koushun Takami

Damm, 2006
ISBN: 978-82-04-10513-4
608 sider

Den stor-østasiatiske republikk er full av restriksjoner og sensur. Rock er like forbudt som narkotika, vestlige bøker er omtrent umulig å få tak i og internett bare et lukket nett med innskrenket informasjon.
Den mest effektive metoden for å skape frykt i befolkningen og unngå opprør, er imidlertid det som offisielt kalles "Program nr. 68 for Republikkens Stridseksperimenter", også kalt "Programmet": Hvert år velges femti tilfeldige ungdomsskoleklasser ut, dopes ned og transporteres til et ukjent sted for å drepe hverandre.
Battle Royale handler om 42 utvalgte elever fra klasse 3B på Shiroiwa ungdomsskole. Et likt antall jenter og gutter fraktes til en øde øy, utstyres med eksplosive halsbånd, et minimum av matrasjoner og hvert sitt tilfeldige våpen.
Deretter er oppgaven enkel: De skal drepe hverandre inntil det står én vinner tilbake. Og det skal gå raskt: Dersom det går mer enn tjuefire timer uten at noen drepes, detoneres halslenkene og alle dør.

Noe av iveren etter å skrive om Battle Royale forsvant etter det ufattelig tragiske som skjedde 22. juli på Utøya, i og med at dette ikke er en hvilken som helst bok med et hvilket som helst tema. Jeg har vel aldri sittet igjen med en så sterk følelse av å ha lest en så feil bok til så feil tid, når vi her snakker om et spill med helt vanlige, uskyldige ungdommer som drepes på en øy. Grunnen til at boka virket interessant og ble lånt i utgangspunktet var mye på grunn av at konseptet i seg selv var så utenkelig i den virkelige verden. Usannsynlighets-følelsen og den sterke vissheten om at "noe sånt hender aldri, det skjer bare i bøkenes verden" gjorde spenningsromanen mer "uskyldig", selv om den jo er blodig nok likevel.

Baksideteksten sier vel det meste, og mange har kanskje sett filmatiseringen eller lest manga-varianten. Om du først er med i Programmet, har du ikke mye valg. Drep eller bli drept. Hvordan ville du selv ha reagert om du plutselig hadde befunnet deg i en slik situasjon? Hvor godt kjenner man egentlig klassekameratene, vennene og kjæresten sin? Hvem kan man stole på, hvem vil bli med på spillet, hvem blir hysteriske og bukker under og hvem vil være dødelig iskald?

Alle så lamslåtte ut. De var redde, men hadde vanskelig for å forstå situasjonen de var i - at de snart skulle bli kastet ut i et drapsspill.
Sakamochi klappet i hendene, som om han hadde oppfattet hvordan stemningen var.
"Okei ... nok kompliserte detaljer. Nå skal jeg snakke om noe som er enda viktigere. Dere skal få noen råd av meg. Greit? Noen av dere mener kanskje det er galskap at klassekamerater skal drepe hverandre. Men da skal dere vite - og glem det ikke - at det er mange av dere som vil være innstilt på å gjøre det ..." [...]
Det var fortsatt ingen som sa noe, men for Shuya var det lett å se at noe hadde forandret seg.
Ubevisst begynte alle å skule rundt seg, og øynene gikk fra det ene bleke ansiktet til det andre. Men så snart blikket deres møtte en annens, snudde de seg raskt mot Sakamochi igjen.

Koushun Takamis roman er makaber, følelsesladet, taktisk og kritisk. Her sparkes det ut mot både skolesystem, politikk, myndigheter, urettferdighet og realityshow underveis. Den er mye mer kompleks enn Dødslekene av Suzanne Collins når det kommer til blant annet sideantall, grafiske skildringer, moral, motivene som ligger bak, forholdet man får til hver enkelt karakter og et enda dypere alvor. Men fellestrekkene er også mange, det er ikke vanskelig å se hvor mye av innholdet i Dødslekene kommer fra eller er inspirert av.
Det er også mer å holde styr på underveis også. 42 deltagere, alle med japanske navn, noe som var en liten utfordring for undertegnede. Flere navn ligner mye på hverandre - som Yukiko, Yukima, Yukie, Yuko, Yuka, Hiroshi og Hironi - og enkelte ganger nevnes karakterene med fornavn for så å litt senere omtales med etternavnet sitt i stedet. Her kan tungen og hukommelsen fort slå krøll om man ikke er årvåken. Likevel gikk det ganske greit, jeg husket for det meste hvem som var hvem og deres bakgrunnsinformasjon. De få gangene jeg skled av sporet dukket det ganske raskt opp noen detaljer i handlingen som gjorde at jeg kunne hente meg inn igjen.

Når man først er inne på karakterene, så er det litt påfallende at såpass mange av dem er så flinke, sterke, intelligente, voksne, fingernemme og snarrådige som de her presenteres som. Men når plottet en gang er som det er, så er det unektelig en fordel med handlekraftige deltagere. Sånn sett er det vel en smal sak å tilgi.
Shuya Nanahara er den mannlige hovedpersonen i romanen, men i løpet av de over 600 sidene får man presentert handlingen gjennom flere av ungdommenes øyne. Dette, sammen med usikkerheten som råder når det gjelder hvem, hvordan, hvorfor og hvor i spillet, skaper et fast driv framover. Men det hadde kanskje ikke vært nødvendig å få servert historien til enkelte karakterer som 5 minutter senere er uansett er skrevet ut, selv om det gjør handlingen rikere og man får et forhold til flere av dem i stedet for et lite utvalg. Romanen må sies å være lang nok som den er, selv om lesingen gikk radig.
Den dystre konklusjonen som avslutter hvert kapittel ansporer også til å lese videre.

25 elever igjen.

Ser jeg tilbake så greier jeg ikke å verdsette leseopplevelsen uten å samtidig kjenne en sur smak i munnen og dårlig samvittighet. Urettferdig overfor boka i seg selv, den har jo ingen skyld. Men hva jeg sitter igjen med er uansett totalt uviktig og betyr null og ingenting i den store sammenhengen. Det er så mye, mye annet å tenke på, bry seg om og kjempe for nå...
Noen vil kanskje synes det er dumt og/eller unødvendig å trekke en slik parallell mellom bok og virkeligheten. Dette er tross alt ren fiksjon, skrevet for over et tiår siden. Men det hadde vært unaturlig for meg å omtale boka og min stort sett positive opplevelse av den, og samtidig tiet ihjel de nye tankene og følelsene som brått dukket opp dagen etter.

Karakter:


Lest:
19. - 21. juli 2011