Bessys bok
(Originaltittel: The Observations)
Jane Harris
Font Forlag, 2007
ISBN: 978-82-8169-008-0
429 sider
Året er 1863. I et forsøk på å unnslippe en fortid som har vært alt annet enn uskyldig, tar den irske ungjenta Bessy Buckley arbeid som tjenestepike på et gods utenfor Edinburgh. Hun blir svært betatt av husets vakre og eksentriske frue, Arabella, men forundres av fruens stadig mer eiendommelige anmodninger. Blant annet vil hun ha Bessy til å skrive ned sine daglige gjøremål og innerste tanker i en dagbok. Snart oppdager Bessy at huset skjuler flere slike dagbøker, og at Arabella har sine egne, mystiske hemmeligheter. Da Bessy finner ut at hennes forgjenger Nora forsvant under mystiske omstendigheter, fører et barnslig pek til at hele hennes tilværelse trues. Fanget i en floke av galskap, spøkelser, sex og løgn, søker hun sannheten om hva som skjedde med Nora. Det viser seg å få dramatiske konsekvenser ...
I en av de mest lovpriste debutromaner i engelsk litteratur de senere årene har Jane Harris skapt en heltinne som vil vekke latter og gråt mens hun beretter sin uforglemmelige historie om lønndom og mistanke, og den forløsende kraften i kjærlighet og vennskap.
"Fruen var alltid på meg for å få meg til å skrive ned ting i en liten bok... Dette var etter at hun fant ut at jeg kunne lese og skrive. Da hun fant ut det lyste fjeset hennes opp som om hun hadde mistet en skilling og funnet en daler. "Å!" sier hun, "og hvem lærte deg det?" Og jeg sa at det var den stakkars døde moren min, noe som var løgn for moren min var i live og satt ganske sikkert snydens full nede i Gallowgate som vanlig, og selv om hun var edru kunne hun knapt ha skrevet sitt eget navn på en stevning. Men moren min var aldri edru så sant hun var våken. Og når hun sov, var hun i svime.
Men vent nå. Jeg kommer meg selv i forkjøpet. La meg begynne nærmere begynnelsen".
Bessys bok er en historisk roman som utspiller seg i Skottland på 1800-tallet, og tilhører en sjanger jeg er veldig glad i å lese fra. Ingenting er som litt virkelighetsflukt tilbake til "gode, gamle dager".
Romanen åpner med at vi møter den unge Bessy som vandrer rundt på jakt etter arbeid, og som ikke akkurat er mors beste barn. Hun ender tilslutt opp på Castle Haiver hos fru Arabella Reid, som tilbyr henne en jobb som kombinert inne- og utepike. Den eneste betingelsen er at Bessy skriver ned alle dagens gjøremål i en bok som fruen har rett til å lese i akkurat når hun vil. Og dette er ikke den eneste merkelige ved fru Arabella...
Forfatteren har valgt å la pennen tilhøre Bessy bokstavelig talt kan man vel si, med det resultatet at språket i boka i mer eller mindre grad bærer preg av grammatiske merksnodigheter, tegnsettingsfeil, små skrivefeil og et ganske "enkelt" språk. Det blir som et tveegget sverd. Man får følelsen av at det er en autentisk, irsk arbeiderklassejentes usensurerte nedtegnelser man leser, Bessys "stemme" er personlig, lett og liketil og gir ingen språklig motstand. Men samtidig kan det bli irriterende etter en stund, spesielt når Bessys usensurerte dagboknotater dukker opp i tillegg. Jeg kan se for meg at det må klø brysomt i fingrene etter å ta fram rødpenna for eventuelle norsklærere som leser romanen, men heldigvis er det få slike dagbokutdrag. Her er et av de første, før Bessy lærer regelen om stor bokstav først i setninger og tegnsettingens kunst.
sto opp i betids jeg var glad jeg slapp å bli sen det ville ikke fatte i ovnen jeg var glad da det gikk grøten for salt jeg ble skuffet matet hønene sammen med fruen matet grisen alene jeg liker hønene men vet ikke helt med grisen rev et hull i forkleet på gjerdet jeg syntes det var leit feide og støvet i værelsene og svidde middagspotetene men jeg var sulten
Heligvis forbarmer fruen seg over henne.
[S]å begynte fruen å lære meg tegnsetting.
For å være gussens ærlig brydde jeg meg ikke en frisluppen fjert om punktum og alt det der. Jeg synes min side så fin ut mens hennes side så ut som den var full av geitelort så mange små prikker og klatter var det der. Men som Mr. Levy pleide å si, valg valg, livet er fullt av valg. Jeg tenkte for meg selv vil du helst sitte oppe på rommet ditt hvor det ikke er noen varme og det trekker fra vinduet eller vil du heller være her nede og varme pattene foran glørne og se på vakre Arabella mens hun belærer deg om komma og store bokstaver og kanskje holder deg i hånden nå og da og gjør deg til sin fortrolige?
Jeg studerte mye tegnsetting.
Dagboknotatene bedrer seg altså litt etter litt etter som Bessy mestrer skrivekunsten mer og mer, og selv om språket ellers i romanen fortsatt har med feil som "fortellte", "gidde", "reinskapsbok", "tokk" og lignende, så får man bare sette på skylapper og prøve å konsentrere seg om historien istedet. For selv om man ikke er overbegeistret for språket i en bok kan likevel selve handlingen bergta og redde helhetsinntrykket. Og Bessys bok ser da ved første øyekast ut til å ha det som trengs, der den lokker med mystiske hemmeligheter, et svært spesielt tjener-herskap-forhold, galskap og spøkelser og alt annet som er nevnt bakpå boka.
Likevel ble dette ingen bok det hastet med å lese ut. Romanen manglet den store, gode tiltrekningskraften, den som holder meg lenket fast og får meg lese ut i de små nattetimer og glemme resten av verden rundt meg. Til tross for friskt språk (ordvalg, uttrykksmåter o.l. rett fra hjertet), Bessys personlighet og enkelte fine, småspennende partier og ingredienser, så føltes boka ujevn og langtekkelig til tider. Det var ingen store overraskelser underveis, og forventningene som baksideteksten skapte ble bare halvveis innfridd.
Weekendavisen proklamerer på forsiden at dette er "en roman av det slaget man skulle ønske aldri tok slutt", men det kan det altså være delte meninger om. Det var ingen stor sorg da sist setning var lest, selv om de siste kapitlene (del 5 og 6) var de som var mest spennende og ble lest med mest interesse.
Bessys bok kommer et stykke bak i anbefalingskøen for historiske romaner fra meg i alle fall.
Karakter:
Lest:
3. - 8. mars 2011
