Bøddelens arv
Sagaen om Sunniva 16, Liv Almendingen
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-34267-8
254 sider
Sunniva og Anders drar ut på leting, men i stedet for å finne den de håper, blir de skremt av folkesnakk om skrømt og ukjente barnelik. Mot kvelden kommer de frem til en tom gård og en fersk grav i skogbrynet. På samme tid tvinger et uventet besøk Svein til å tenke nytt om livet sitt.
Det glimtet i knivbladet da det fløy gjennom luften. Så ble smågutten truffet av en rød sprut fra killingens strupe.
"Åssen kan du gjøra no' sånt rett for øya på ungen?" freste Ester.
Mestermannen skrittet i retning av porten. "Gutten får pent venne seg tel å se blod," spyttet han tilbake over skulderen. "Sånn forberedte far min meg på bøddelvirket, og sånn vil jeg gjøra det med sønn' min."
Det tok ikke mange sidene før jeg igjen var helhjertet fortapt i middelalderen. Bøddelens arv er lettlest og underholdende slik som forgjengerne; fylt med sterke følelser og dramatikk, skjemt og høytid, trolldom, mystikk og overtro.
Jeg er svak for historiske detaljer i utgangspunktet, og ekstra artig var det å plutselig komme over Dynna-steinen, en runeinnskrift jeg selv hadde som pensum nå i vår da jeg studerte runologi.
Han bøyde nakken bakover og myste mot toppen av den underlige steinsøylen foran seg. Der var rissene av stjernen og de ridende kongene, som han husket så godt fra barndommen. Far hans hadde sagt at bautaen var reist over en død ungmø. Hun skulle ha vært den hendigste kvinnen i hele Hadefylket. Runetegnene mellom de svære figurene fortalte det, til folk som kunne tyde dem.
Det er en liten bi-ting i det store og hele, men som sammen med et utall mange andre er med på å gjøre det historiske bakteppet rikt og troverdig. Jeg synes jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige enkelte ganger når jeg skal peke på spesielle trekk ved serien som jeg liker, men det var dette med at god ting ikke kan nevnes for ofte, da... Sagaen om Sunniva framstår som et solid stykke håndverk når gjelder å speile tiden den foregår i.
Flere lagnadstråder veves sammen igjen eller klippes av i løpet av de 254 boksidene, men en avslutning er samtidig også en begynnelse på noe nytt. Mye av innholdet var av en gledelig art denne gangen, enten fordi det er noe godt som skjer eller fordi handlingen strekker seg i retninger jeg liker, både for Sunniva og de rundt henne. Med denne medgangen i mente kunne man nesten tro at serien begynner å lakke mot slutten, men det regner jeg med ikke er tilfelle på en god stund ennå. Forfatteren har nok mye å skrive om ennå, og Sunnivas egen framtid og videre skjebne er ganske åpen på noen punkter. Hvem vil hun for eksempel ende opp sammen med til slutt? Det synes ikke avgjort på forhånd, og selv om jeg holder en knapp på én av de potensielle kandidatene gjør usikkerhetsmomentet saken mer spennende for min del. For alt man vet kan det brått skje noe som snur handlingen på hodet også, langt unna hva man først gjettet og spekulerte i.
Karakterene er like nennsomt og livaktig skildret som tidligere, og det tok ikke lang tid før det nyeste tilskuddet i persongalleriet også ble gjenstand for ømhet og medfølelse. Det er jo litt rart med det egentlig, hvor tett og nært man kan knytte seg til oppdiktede romankarakterer når man følger dem i bok etter bok. Men det er jo et godt tegn og ikke minst en ren nødvendighet. For hvorfor skulle man ellers ville følge med videre, om man hadde vært likegyldig og ikke fant dem minneverdige?
Det er ikke vanskelig å si seg fornøyd ved veis ende, når både gamle og litt nyere handlingsønsker blir innfridd som perler på en snor gjennom Bøddelens arv. Smilet ble bare bredere og bredere for hvert punkt som ble nådd. Stunden som avslutter boka har jeg ventet lenge på, men nå er den endelig her. Og jeg kommer sannelig ikke til å være sen med å sette klørne i neste bok.
Karakter:
Lest:
9. august
Neste bok:
Ved Kongens bord
Forrige bok:
Hildringstimen
