Carrie
Stephen King
Pocket Books, 1999
ISBN: 978-0-671-03972-1
253 sider
A modern classic, Carrie introduced a distinctive new voice in American fiction - Stephen King. The story of misunderstood high school girl Carrie White, her extraordinary telekinetic powers, and her violent rampage of revenge remains one of the most barrier-breaking and shocking novels of all time.
Make a date with terror - and live the nightmare that is Carrie.
She had tried to fit. She had defied Momma in a hundred little ways, had tried to erase the redplague circle that had been drawn around her from the first day she had left the controlled environment of the small house on Carlin Street and had walked up to the Barker Street Grammar School with her Bible under her arm. She could still remember that day, the stares, and the sudden, awful silence when she has gotten down on her knees before the lunch in the school cafeteria - the laughter had begun on that day and had echoed up through the years.
Møt Carietta White fra Chamberlain, Maine. En merkelig, ung jente som skiller seg ut, og som har blitt plaget og tråkket på av sine medelever så lenge hun kan huske. Outsideren har aldri fått en sjanse, og en oppvekst med en psykisk ustabil og religiøst forkvaklet mor med ekstreme tanker om kropp og sex, djevelskap og synd har ikke akkurat gjort ting lettere. Men denne jenta er ikke som alle andre. Det viser seg at hun har en psykisk evne, som gjør henne i stand til å flytte på ulike objekter ved hjelp av tankekraft. Tenk deg så at all hetsingen og undertrykkingen en kveld går for langt...
Jeg har sett noen filmatiseringer av et par av Stephen Kings andre romaner tidligere i min ungdom, og var nysgjerrig nok til å melde meg på en leseutfordring i år for å "endelig" få lest noe av det han har skrevet. De 6 bøkene jeg valgte ut ville jeg lese kronologisk, og da ble Carrie mitt første møte mellom to permer med denne forfatteren. Dette er også forfatterens debutroman, utgitt første gang i 1974.
Selv om jeg ikke har lest eller sett filmatiseringen hadde jeg så smått plukket opp nok til å dannet meg et inntrykk av handlingen. Og via de mange avsløringene og utdragene fra avisartikler, avhørsrapporter, bøker og lignende som nå og da bryter inn i fortellingen, skjønner man raskt at det ikke er snakk om noen happy ending her - selv om man ikke har alle detaljene fastslått. Spenningen faller ikke død til bakken selv om man aner følgene, snarere tvert imot. De overnaturlige evnene som Carrie besitter er et interessant tema, og den nevnte "faglitteraturen", øyenvitneskildringene og biografi-utdragene sørger for bakgrunnsinformasjon, ulike synsvinkler og mer dybde, de styrker troverdigheten og gir leseren en følelse av at "dette hendte virkelig" og at slike evner kan eksistere. Denne særegenheten ved Carrie var det jeg fant mest spennende med boka, og som gjorde det til mer enn en "taperen som tar revansje"-fortelling.
Grafitti scratched on a desk in Chamberlain Junior High School:
Roses are red, violets are blue, sugar is sweet, but Carrie White eats shit.
Man får vondt av Carrie når man blir kjent med henne, og leser om frykten og ydmykelsene i hennes skolehverdag og hjemme bak husets fire vegger. Nå er Carries mor og hennes gjøren og laden hinsides overdrevet i mine øyne (her er det ikke snakk om noen nyanser overhode), slik at bare det hadde vært en god nok grunn nok til at det hadde tippet over for noen og enhver til slutt. Leseren inkludert, om man lar seg irritere nok. Kombinert med den øvrige handlingen er det ikke merkelig om man selv sitter og gnir seg i hendene, fylt av skadefryd, mens man venter på avslutningen og det store klimakset: Kvelden for skoleballet!
Nå lover riktignok baksideteksten mer enn hva jeg synes den holder, med blant annet beskrivelsene "sheer terror" og "gory and horrifying" sakset fra bokanmeldelser fra ulike aviser. Carrie fikk ikke nakkehårene til å stritte og kuldegysningene til å løpe nedover ryggraden, den berørte meg heller på det emosjonelle planet og interesserte meg tematisk. Ikke skremmende slik jeg liker å bli skremt, men underholdende likevel. Det lille, uskyldige utdraget som avslutter romanen på en spissfindig, illevarslende måte.
Carrie er en karakter jeg ikke vil glemme så lett, og hun har gjort meg sulten på å lese mer av King.
Karakter:
Lest:
30. - 31. juli 2011
Les også:
Salem's Lot
