Dagbok 1942-44
(Originaltittel: Hélène Berr Journal)
Hélène Berr
Arneberg, 2008
ISBN: 978-82-525-7001-4
312 sider
Paris er okkupert. Hélène Berr er 21 år gammel, jøde og studerer engelsk ved Sorbonne. "Jeg kjenner at en lang og mørk vei venter meg", skrev hun i dagboken sin fra de to årene, 1942-1944.
Hélène Berr skrev dagbok til kjæresten, Jean Morawiecki, som hadde sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen. Han overlevde krigen og bevarte Hélènes dagbok, for seg selv, i over 60 år. Denne gripende beretningen har flere likheter med Anne Franks dagbok. Hélènes Berrs skjebne har også flere berøringspunktere med Irène Némirocskys roman, Storm i juni.
"Denne dagboken har to deler, det oppdager jeg når jeg leser begynnelsen om igjen. Det er den delen jeg skriver av plikt, for å ta vare på minnene om det som må fortelles, og så er det den delen som er skrevet for Jean, for meg og ham. Det er en lykke å tenke på at hvis jeg blir tatt, tar Andrée vare på alle disse sidene, på noe av meg, det mest verdifulle. Nå bryr jeg meg nemlig ikke lenger om noe annet materielt: Det som må reddes, er dens sjel og hukommelse.
Jeg tenker på at Jean kanskje kommer til å lese disse sidene. Men jeg vil ikke at de skal være slik som Keats' hånd. Jeg kommer tilbake skjønner du, jeg kommer tilbake, Jean.
Når jeg tenker at den konvolutten jeg legger disse sidene i, bare skal åpnes av Jean, dersom den nå blir åpnet, og i de korte øyeblikkene da jeg er klar over hva jeg skriver her, da er det en bølge som skyller over meg. Jeg skulle så gjerne skrive ned alt om ham som har hopet seg opp i meg gjennom mange måneder.
Men jeg skjønner det nesten ikke - jeg skal forsøke å gripe det nøyaktige øyeblikket da det skjer."
Hélène Berrs dagbok var både en sterk og fin leseopplevelse på samme tid. Sterk på grunn av at den er et viktig vitnesbyrd og forteller den grusomme og vonde virkeligheten slik som den var for jødene i Frankrike disse årene, men også fin på grunn av det gode språket, visdommen i ordene hennes og refleksjonene over situasjonen hennes og reaksjonene fra omverdenen. På en måte minner dagboka meg om Anne Franks dagbok som jeg leste en gang på barneskolen, samtidig så er den likevel forskjellig og skiller seg ut. Hélène er en ung, fransk kvinne og skriver om sin situasjon i hjemlandet, mens tyske Anne Frank var tidlig i tenårene og måtte flykte og leve i skjul i Nederland.
Jeg har lest en del om andre verdenskrig fra før, men det blir likevel noe helt annet å lese øyenvitneskildringene som er virkelige, fra personer som levde midt oppi det hele. Og spesielt når man på forhånd vet hvordan det hele kommer til å ende, at det ikke er noe håp. Dette er en bok som kommer til å sitte i meg og som ikke er lett å glemme, og det bør den heller ikke bli! Som Hélène selv skrev: "Den eneste opplevelsen vi med sikkerhet kan få av sjelens udødelighet, er den som består i bevaringen av minnet om de døde blant de levende."
En viktig bok som bør leses.
Karakter:
Lest:
6. - 7. januar 2009
