De fortapte
(Originaltittel: Case Histories)
Kate Atkinson
Cappelen Damm, 2009
ISBN: 978-82-02-31008-0
352 sider
Tre parallelle historier som handler om smerte, hat og overgrep - samt ond og brå død, men også om menneskelighet i en umenneskelig verden.
Cambridge knuges av en stekende het sommer. Privatdetektiv Jackson Brodie har aldri følt seg hjemme her, mye takket være et mislykket ekteskap og en bitter skilsmisse.
Han blir involvert i tre kriminalsaker som ved første øyekast ikke har det minste til felles. I den første er offeret fem år gamle Olivia, som forsvant en sommernatt i 1970. Da Jackson snakker med søstrene hennes, blir han ikke stort klokere. Den andre saken dreier seg om unge Laura, som ble knivstukket på farens advokatbyrå. Gjerningsmannen er fortsatt ukjent og på frifot. I den tredje saken er Brodie på sporet av forsvunne Tanya, som vokste opp hos besteforeldrene etter en familietragedie.
Jackson, som selv har en broket fortid, nøster sakte, men sikkert opp de tre ulne trådene - og begynner å ane en ganske uventet sammenheng ...
En lettlest bok med flere mysterier, der man bare kan lese gjennom fra A til Å og underholdes uten å måtte vri hodet for mye siden man får forklaringer på sølvfat i slutten likevel, måtte jo passe bra tenkte jeg da forkjølelsen slo til med full styrke og det bare var å grave seg ned i sofaen med pledd og urtete. Og som sagt så gjort, De fortapte ble plukket fram og lest.
Hver av de tre ulike sakene presenteres etter hverandre først i boka, og avsluttes akkurat ved det avgjørende punktet - enten det nå er forsvinningen, knivstikkingen eller familietragedien. Så skifter handlingen over til nåtiden og hovedpersonen Jackson Brodie, som har fått i oppdrag å etterforske disse tre sakene. Og naturligvis har de jo en sammenheng!
Språket er detaljert og preges veldig ofte av innskutte paranteser med kommentarer og tanker, men samtidig er det lettlest og greit å følge med i. Det tipper aldri over til å bli forstyrrende. Karakterene skildres ofte med en ironisk eller humoristisk snert, men også med varme og sympati. Kriminalsakene er alvorlige og vonde for de som har blitt rammet av dem og kanskje fått livet forandret totalt, men forfatteren greier likevel å balansere dramatikken og alvoret gjennom å inkludere morsomme beskrivelser eller situasjoner. Perspektives skifter ofte gjennom hele boka, så man blir kjent med flere av de viktigste karakterne og dykker ned i deres minner og tanker rundt hva som har skjedd tidligere eller skjer i nåtiden.
Etter at de tre innledende sakene var presentert og min interesse var godt fanget, ble det et lite fall i spenningskurven. Jeg synes ikke historien og nysgjerrigheten ble holdt like godt i gang etterpå, men spenningen steg så sakte men sikker igjen da det begynte å bli noen få sammenhenger og mysteriene ble utdypet litt mer. Men det tar lang tid! I de fleste kapitlene blir vi mye bedre kjent med søskenparet Amelia og Julia istedet for å følge utviklingen i de tre sakene direkte, og det dukker ikke opp nye spor etter det lille funnet ganske tidlig i boka. De to andre sakene blir stående på vent en god stund, før trådene endelig samles mot slutten. Én av løsningene tenkte jeg meg til ganske tidlig, og den er forsåvidt ganske opplagt selv om det aldri kommer frem i klartekst, men de to andre greide å beholde sløret av mystikk og usikkerhet før den endelige sannheten ble lagt frem. Den ene søsterens forandring i de siste kapitlene virker forresten også litt unaturlig og brå, men... Slutten er jo likevel slik at man kan si seg godt fornøyd.
Boka var både artig og underholdende å lese, til tross for at den ikke innfridde helt. Når man plasserer et sitat fra Stephen King som lokkemat på forsiden av boka, som sier at dette er den beste boken han har lest i år og dette tiårets beste krimbok, så hadde jeg ærlig talt ventet meg noe enda større og mer spektakulært. Det fikk jeg ikke. Men likevel helt ok underholdning som til tider var vanskelig å legge bort, det skal den tross alt ha.
Karakter:
Lest:
18. - 19. mars 2010
