Den fjerde regelen
(Originaltittel: The rule of four)
Ian Caldwell og Dustin Thomason
Pantagruel forlag, 2005
ISBN: 978-82-7900-192-8
392 sider
En mystisk bok full av koder, en hensynsøls morder i universitetsmiljøet og en renessanseprins' hemmeligheter er viktige ingredienser i mysteriet i Den fjerde regelen der svik, galskap og genialitet preger handlingen. Spenningsromanen griper deg fra første side, men den er også en rørende historie om det å bli voksen. Den fjerde regelen er en bemerkelsesverdig sterk og solid debutroman.
Caldwell og Thomas leverer her en fantastisk debutroman. Den er en perfekt blanding av en spenningshistorie og en følsom historie om det å bli voksen. Hvis Scott Fitzgerald, Umberto Eco og Dan Brown slo seg sammen for å skrive en roman, hadde resultatet blitt Den fjerde regelen.
"Spenningsromanen griper deg fra første side" hevder baksideteksten, men jeg synes derimot det tok utrolig lang tid før historien ble interessant. Og å virkelig gripe meg og gjør meg oppslukt, det greide den heller ikke. I starten var det lite som virkelig holdt på interessen min, sett bort i fra den lille nysgjerrigheten jeg følte da renessanseverket Hypnerotomachia Poliphili ble nevnt og hva det kunne skjule. Det ville vært enkelt å legge bort boka og ta pauser, men siden jeg ikke hadde annet fore denne helgen så ble det så jeg leste videre likevel. Og jeg gir sjeldent opp en bok, jeg klamrer meg til håpet om at den plutselig skal innfri likevel og være verd lesingen... Noen ganger lønner det seg å bite seg fast, andre ganger ikke...
Begynnelsen føltes veldig langtekkelig. Heldigvis endrer dette seg etter godt over 100 sider, da vi fikk servert litt flere opplysninger rundt boka og en smule framgang i tolkningen og kodeknekkingen. Så joda, det ble da litt mer fascinerende etterhvert. Men det hjalp så lite likevel, med den trege starten og de tingene jeg ellers syntes kjedet meg med Den fjerde regelen (tittelen skulle forresten ha vært endret også, de som har lest den vil skjønne hvorfor).
Kort oppsummert føles det som om denne boka prøvde å gape over altfor mye på en gang, og at de ulike delene dermed ender opp som delvis utilfredsstillende lesing sammen med et kun halvveis gjennomført mysterium. Alt for mye studentliv og utenomsnakk, og alt for lite driv fremover og interessant stoff. Den fjerde regelen viste seg dessverre å være skuffende lesing, med unntak av noen få kapitler langt ut i boka.
Skal man lese en spenningsroman om gamle mysterier, gåter, spenning og ikke minst med mer fremgang i handlingen, så velg noe annet. Denne ga ikke meg så mye i alle fall.
Karakter:
Lest:
27. - 28. mars 2010
