Den mørke sannheten
(Originaltittel: Den mörka sanningen)
Margit Sandemo
Bladkompaniet AS, 2002
ISBN: 82-509-4682-0
303 sider
Cornelia levde med et minne så flyktig som flaggermusens flukt om natten. Det forfulgte henne, jaget henne og fylte henne med en uforklarlig angst. Kan det forresten kalles minne, det man ikke minnes?
Skremmende skikkelser tårnet seg opp over henne der hun lå i sengen. "Vi vet at du vet. Og du vet at vi vet. En dag kommer du på det, Cornelia. Og da skal du dø."
Hvorfor husker hun så lite fra stemorens hjemsted, der hun var så ofte som liten? Hvorfor oppleves alt så uhyggelig, både stedet og menneskene? Bare trygge Jon minnes hun med glede, og det sitrer i henne når de treffes igjen. Men nå skal han gifte seg med den vakre og kalde kusinen hennes, kattekvinnen Missy...
Jeg har lest denne boka et par ganger tidligere, først da den ble utgitt tidlig i 2002 (rett før boksiden ble laget) og minst én gang senere. Hvorfor den da ikke ble omtalt her inne husker jeg ikke, men det var i alle fall på høy tid nå.
Små, tilfeldige ord utløser glemte minner og bringer fram fragmenter av en hendelse i fortiden, en hendelse som Cornelia Weding har prøvd å fortrenge. Nå dukker de flyktige erindringene stadig oftere opp, og dagene før og etter den planlagte bryllupsfesten for Jon og Missy ser ut til å føre henne nærmere en oppklaring. Kanskje finner hun endelig sammenhengen mellom marerittene og det fryktelige som hendte da hun var 5 år gammel?
Grankviser som slo forbi henne, som stakk henne i ansiktet. Og månen. Månen gled mellom skyene, gjemte seg, glimtet til som et ondt, skinnende blankt øye. Snublende skritt. Løp, løp, fort! Angsten satt i halsen.
En hånd lukket seg om hennes, en stor, trygg hånd. "Kom! Skynd deg, Cornelia, skynd deg! Nei, ikke snu deg!"
Den mørke sannheten er en frittstående roman fra Margit Sandemo, og den er ingen tungvekter hverken fysisk sett eller innholdsmessig. Historien utspiller seg på såvidt over 150 sider, vi befinner oss i ikke navngitte omgivelser og det er en gåtefull sak som skal oppklares sammen med en dæsj romantikk inn fra sidelinjen. Lett underholdning, uten at det er ment negativt eller fordømmende. For den er ikke så aller verst nemlig, og handlingen er heldigvis litt mer intrikat enn hva flere av de andre enkeltbøkene har å skilte med. Noen ganger er det godt med en bok som ikke gir motstand og som man kan koble av med et par kvarter, uten å måtte tenke seg ihjel, analysere og reflektere og grave mellom setningene.
Margit Sandemo er dyktig med mysterier, gåter, hemmeligheter og spennende plot når hun er på sitt aller beste, og selv om Den mørke sannheten ikke er et stykke unna hennes toppromaner i mine øyne, så greier den å gjøre meg nysgjerrig likevel. Man kan ikke gjette seg til svarene i mysteriet på forhånd, det er absolutt ikke like forutsigbart som en del av den øvrige utviklingen og karakterene er. Spenningskurven stiger da jevnt og trutt opp mot klimakset i slutten av boka, og avslutningen er av en slik art som alle kan bli fornøyd med.
Et stykke unna å være favoritt er den riktignok, men kjekk å ha når man vil ha noe lettlest for en liten stund i sofakroken. Sterk 3'er.
Karakter:
Lest:
15. mars 2011
Les også:
Jovisst har dyrene sjel
Jovisst har dyrene sjel, del II
Vi er ikke alene
Legenden om den øde skogen
Grav under høstløv
Tessa
I nattens stillhet
Barnebruden
Ensom i verden
Skattejakten
Drømmen om en venn
Yrsa
