Den onde broren
Fossefall 19, Jorunn Johansen
Cappelen Damm 2010
ISBN: 978-82-02-32535-0
254 sider
Amalie lurer på om forbannelsen som hviler over Finnskogen, noen gang vil ta slutt. Den kappekledde er tilbake, og denne gangen er det Vigdis og Erik som er i fare.
Amalie drømmer stadig om Ola, og drømmene er mer virkelige enn noen gang. En dag hun går i fjøset for å melke kyrne, dukker Sigmund opp, og selv om han har opptrådt truende før, virker han annerledes.
Sigmund strøk hånden over kinnet hennes. Hun trakk seg tilbake i avsky. "Hva er det du gjør? Ikke rør meg, Sigmund!"
"Håret ditt er så vakkert. Tenk at Ola fikk deg. Han var heldig, som vanlig. Ola fikk alt ..."
Brått slo han knyttneven inn i båsveggen. "Fanken ta Ola! Det var jeg som skulle hatt gården, det var jeg som skulle hatt deg!"
I bok nummer 19 går det slag i slag i et raskt tempo slik som også tidligere har kjennetegnet serien, som igjen gjør at interessen min stadig holdes ved like. Blandingen av renkespill, spirende følelser, mystikk, spøkerier og ondskap blir sammen til en svært underholdende blanding. Mest spent er jeg vel kanskje på de forskjellige mysteriene og ondskapen som ennå ikke er løst, men de ulike sidehandlingene og intrigende fungerer også bra. Edna er en ny bikarakter jeg ble nysgjerrig på i løpet av forrige bok, og det var interessant å lese om hva som var planlagt for henne og hvordan skjebnens luner kan virke inn..
Det er det stadige drivet framover som er noe av det jeg setter mest pris på ved serien, og handlingen som fornyer seg og aldri går på tomgang. Likevel kan det noen ganger gå for raskt også i mine øyne. At Amalie plutselig er kjær i en ny mann kun 3 måneder etter at Mitti døde virker forhastet. Ja, hun er ensom, men var han ikke den store Kjærligheten med stor K? Litt mer dveling og tid til utvikling hadde ikke skadet noen ganger, bøkene hadde ikke blitt stillestående eller tamme av den grunn. Forfatteren har jo unasett nok stoff å fylle dem med virker det som. Når det er sagt, så håper jeg snart det blir roligere tider og mer lykke i serien igjen for Amalies del, så dette kan jo bli bra etter hvert i det lange løp.
Spenningen er høy på flere felt, mørket og uhyggen gufser mot leseren fra enkelte sider, og mot slutten bygger den seg enda noen hakk opp og ender i en sterk avslutning. Hurra for mer mystikk og skumle hendelser! Den onde broren er helt klart den mest spennende Fossefall-boka på en stund, og den ble slukt hel i noen grøssende nattetimer.
Karakter:
Lest:
25. august 2010
Neste bok:
Kjennemerket
Forrige bok:
Fanget i mørket
