Den siste viking
Johan Bojer
Gyldendal, 2001
ISBN: 82-05-27741-9
204 sider
Romanen, som kom ut i 1921, gir en mangfoldig skildring av et kystmiljø, hvor folket er avhengig av lofotfiske for å få livberge seg. Kristaver Myran er en av de sentrale skikkelsene. Han går til anskaffelse av båten "Kobben", til tross for at fartøyet har kantret flere ganger. På båten mønstrer et fattig, men livfullt mannskap, blant andre Jacob han Pinade med litlfoten.
Den siste viking beretter om mismot over dårlig fiske og fattigdom så vel som glede over storfangst og pustepauser i hverdagen. En frodig folkelivsskildring som bygger på blant annet det historiske slaget i Trollfjorden i 1890.
Etter å ha sett den flotte friluftsforestillingen av Den siste viking i Stadsbygd i midten av august, fikk jeg lyst til å ta fram boka og lese den enda en gang. Og som sagt, så gjort.
Johan Bojer forteller om slit og kampen for å overleve i et lite kystsamfunn. Mennene drar de hundre mil oppover til Lofoten for å fiske hver vinter, og konene og barna blir igjen hjemme og kan ikke annet enn å vente og håpe det beste. For ikke alle kommer hjem igjen, noen finner også en våt grav der oppe i nord. Usikkerheten er stor, også for de som er ute på havet og fisker. For om fisket ikke slår til og det ikke blir noe å tjene på det, kan det bli svelt-i-hjel i de små, grå stuene på trøndelagskysten...
Men Kristaver tok vegen like mot telegrafstasjonen, og med de svulne hendene fikk han klort sammen det telegrammet som lød ens hvert år, og som kjerringer og unger gikk og venta på i noen grå stuer langt, langt der sør.
Alle kjenninger framkommet. Alt vel.
Kristaver.
Dette må da bli trist og traurig lesing? Nei, slett ikke! Selv om det er mye trist som skjer og det er et hardt miljø med mye slit som skildres, så lurer Bojer inn artigheter både i handlingen og i skildringen av karakterene som befolker historien. Jakob Pinade med liltfoten er noe helt for seg selv sammen med resten av det fargerike mannskapet, og sammen med de gode beskrivelsene av både blodslit og fattigdom, håp og medgang, kameratskap og samhold, eventyrlyst og alvor, resulterer det i både virkelighetsnær og fengende lesing. Enkelte situasjoner er også minneverdige og bidrar med en alvorsklang eller lysere toner, så som da Lars og Kaneles skal skaffe brennevin for å få unnagjort hamsingen, eller den stemningsfylte matstunden der fiskerne sitter ved hver sin matkiste og tankene går hjemover.
Men endelig blir klokka fire, det er nons leite, og nå er det ikke noe fellesbord, nei, nå er hver kar gjest hos si eia matkiste. Og denne kistematstimen er noe for seg sjøl. Det er ikke bare å ta opp brød og smør og kline på og ete, nei, det blir som å reise av sted på et lite besøk til sine egne - langt, langt der sør.
Livet var sannelig hardt nok den gangen, da enhver måtte sørge for seg selv og sin familie og det ikke var snakk om noen sosialhjelp om uhellet var ute og noen brått satt uten forsørger. Det kommer godt frem at forfatteren kjenner områdene og kulturen han skriver om både gjennom handling og språk. Her er også dialektord og -uttrykk brukt for å kle opp fortellingen.
Første gang jeg leste Den siste viking brukte jeg lang tid på å fullføre, men denne gangen gikk lesingen mye raskere. Noe av grunnen må vel tilskrives det at jeg fortsatt har de positive følelsene fra teaterstykket friskt i minne, men også fordi jeg nå fikk en rikere leseopplevelse siden jeg allerede kjente til mye av innholdet fra før og kunne sette det bedre i sammenheng mens jeg leste. Det ble et kjært gjensyn, og dette er en bok som vokser på meg hver gang jeg tar den fram. Og da er det ikke vanskelig å si seg enig i Lofot-prestens oppfordring til fiskerne:
God lesning er bedre enn brennevin - si dem det, og legg til at det også er morsommere.
Tilleggskommentar for lydboka:
Det ble en litt ekstra spesiell opplevelse å ha boka på øret istedet for å lese den selv og ha den fysisk mellom hendene. I en hektisk mai-måned ble det knapt tid til koselesing ved siden av fulltidsjobbing og eksamensforberedelser. Men en bokelsker vet å innrette seg: Hva passet vel da bedre enn å finne fram en lydbok som kunne nytes på spaserturene på 20 minutter til og fra jobb?
Mye kjente jeg igjen og husket fra de tidligere gangene, det var jo heller ikke gått lengre tid enn litt under et år siden sist gang jeg leste boka. Men noe som var litt artig var at jeg "oppdaget" deler av teksten på nytt nå som jeg fikk den fortalt inn gjennom øret istedet for å lese selv. Plutselig bet jeg meg merke i setninger, små detaljer o.l. som jeg ikke hadde bitt meg merke i de to tidligere gangene. Det er jo samme bok, ord for ord, men likevel kan den oppleves litt annerledes og kanskje også rikere likevel.
Oppleser Per Frisch har riktignok ikke dialektene helt inne, men det er overkommelig og kan glemmes til fordel for historien. Alt i alt var lytteopplevelsen veldig positiv, det var en enkel og lur måte å få klemt inn lesestoff i hverdagen i stunder der man ikke kan sette seg ned med boka i hånda. Jeg har aldri vært noen storbruker av lydbøker, men kanskje vil det snu nå?
Karakter:
Lest:
23. februar - 29.mars 2007
31. august - 2. sept. 2010
Lydbok:
26. mai - 2. juni 2011
