Dødelig pakt
Sagaen om Sunniva 14, Liv Almendingen
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-34265-4
254 sider
I Miklagard venter Sunniva spent på å få småfolk i stua. Hun vet ingenting om den hemmelige pakten som forsegles i prestegården, til glede for noen, men til gremmelse for andre. En forsmådd kvinne ønsker å ha et ord med i laget, og skaffer seg en mektig forbundsfelle. De skyr intet middel for å tvinge sin vilje igjennom - ikke engang drap.
På ny strakte sira Hongeir seg etter pennen. Det var en gåsefjær - fra den venstre vinge, så den skulle bøye seg riktig i hånden. "Ja, du Gaute," humret han, tilfreds med at løsningen på den gamle saken ble enklere enn han først hadde trodd. Nå gjensto bare det avgjørende brevet til rådmannen. Tanken på den urørte kvinnen og det hvite brødet som ventet ham nedenunder, fikk ham til å sette opp farten. Bare noen få ord igjen å skrive!
Cliffhangeren som avsluttet forrige bok var av en brå og dødelig art, og det så mørkt ut for en kjær karakter. Her får vi lese om følgene av den onde handlingen... Det viser seg også at higen etter makt eller penger kan være destruktiv drivkraft for mange, og det legges planer og smis nye lenker i kulissene. Uenighetene murrer videre i skomakergården, og dagene er mer grå enn tidligere.
Det er mye trist og leit i Dødelig pakt, og mye av handlingen har et alvorlig skjær over seg eller veksler mellom lys og mørke. Det skjer også store endringer i persongalleriet, og vi får lese om flere skjebnesvangre situasjoner. Om ikke alt går som man ønsker eller håper bestandig, så er det i alle fall god framgang og mye som skjer.
Boka underholder likevel godt, og som nevnt tidligere liker jeg realismen serien preges av. Livet var nok ganske usikkert på den tiden, dødeligheten høy og hverdagen hard for mange. Det er likevel nyanser i handlingen, man får lese om gode stunder også underveis, og karakterene føler man jo med både i motgang og medgang! Hadde livet deres vært nærmest problemfritt og absolutt alt hadde endt godt til syvende og sist, så hadde det blitt ganske kjedelig og uinspirerende i lengden. Selv om jeg absolutt ikke takker nei til litt mer lykke og glede i senere bøker, spesielt når man en gang begynner å nærme seg en avslutning. Men alt til sin tid.
Flere varsler og mystikk skrives inn igjen, og en god del av handlingen er uforutsigbar. Jeg har blitt veldig glad i serien og enda mer interessert i tidsepoken i løpet av de 13 tidligere bøkene. En del av æren for dette må nok forfatterens dyktighet når det kommer til detaljer og tidskoloritt ta, i bok etter bok. Ingenting virker halvveis gjennomført eller som tilfeldige gjetninger når det kommer til dette, så her kan man både lære litt og underholdes på samme tid.
Avslutningen denne gangen preges av mustikk, sterke krefter og en kamp på liv og død. Det er ikke godt å si hva resultatet vil bli, så da får man bare krysse fingre og tær og vente på neste bok før man får stillet nysgjerrigheten sin.
Sterk 4'er.
Karakter:
Lest:
16. - 17. mars 2011
Neste bok:
Hildringstimen
Forrige bok:
Veiene møtes
