Dødens sendebud

Raija 18, Bente Pedersen

Bladkompaniet, 1990
ISBN: 82-509-2471-1
254 sider

De kom dit med hest og vogn. En mann og en kvinne. Begge mørke som natten - stolte og rakrygget.
Mil på mil med barskog, speilblanke vann og flate jorder lå foran dem. Dette var deres land, sammen skulle de bygge et hjem og starte på nytt. Men før året var omme var alt snudd på hodet. Kvinnen - som het Maja, Raijas datter - følte at det lå noe ondt i luften, noe fremmed og skremmende. Men hun visste ikke hva ...

Hver gang jeg leser en ny bok i den Tre søstre-serien til Bente Pedersen, fører den med seg en slags smitte-effekt: Det har skjedd flere ganger at jeg blir helt nødt til å plukke opp en Raija-bok etterpå for å få "mer", selv om det er to helt forskjellige serier.

Maja og Heino skal legge grunnsteinene til sitt liv sammen i Finland, i Tornedalen. Langt borte fra slekt og venner - og likevel hjemme i deres eget land. Men som vanlig går lykken og ulykken hånd og hånd. Drømmer og planer kan bli lagt i grus raskere enn ventet...

- Jeg føler meg som drivved, sa Maja. Så et stykke som hadde kommet rekende i land, og som nå hadde kilt seg fast mellom to steiner.
- Alt er på lykke og fromme - og når jeg tror det finnes en kurs med livet mitt, når jeg aner at jeg har noe å leve for - ja, da kommer en strømvirvel og slynger meg videre. Ingenting blir slik jeg trodde ...

Forrige bok avsluttet ganske åpent, så jeg visste ikke helt hva jeg kunne vente meg da jeg begynte å lese Dødens sendebud. Tittelen kan gi noen vonde forutanelser og frysninger, men handlingen tok i bunn og grunn veier jeg ikke hadde forutsett. Vi får lese om Maja og Heinos nye liv, men også om Finlands egen historie og politiske meninger som ulmer. Om drømmen om å bli fri, bli et finsk Finland, et Suomi uten noen svensk konge eller innflytelse. Detaljer som er ukjente for meg fra før av, og som gir boka en ekstra historisk dybde i bakgrunnen av den fiktive handlingen.
Dødens sendebud er en bittersøt bok. En bok der alt kan forandre seg i løpet av noen få setninger. Fra liv til død, fra velstand til fattigdom, fra glede til sorg og fra skimrende gyldent til sotsvart. Man får også svar på et stort spørsmål fra forrige bok, så her trekkes absolutt ikke ting ut i langdrag. Og så knyttes to spesielle tråder sammen...

Handlingen viste seg å være svært uforutsigbar for flere av karakterene som var involvert. Å si at jeg mistet pusten blir kanskje å ta litt for mye i, men det er ikke så langt unna heller om jeg skal beskrive følelsen jeg satt med de gangene handlingen tok en krapp sving eller to og endte med å bli til noe helt annet enn hva jeg trodde. Dødens sendebud greide på dette viset å holde på oppmerksomheten min helt til siste side.

Karakter:


Lest:
5. april 2011

Neste bok:
Skjebnenatt

Forrige bok:
Vingeskutt