Drageløperen
(Originaltittel: The Kite Runner)
Khaled Hosseini
Schibsted, 2006
ISBN: 978-82-516-2148-9
382 sider
En internasjonal bestselger om kjærlighet, ære, skyld og forsoning.
Tolv år gamle Amir ønsker av hele sitt hjerte å vinne den årlige drageturneringen og dermed sin fars anerkjennelse. Vennen Hassan lover å hjelpe til - han hjelper alltid Amir. Hassan er tjenerens sønn, og tilhører en mindre ansett folkegruppe. Likevel misunner Amir ham hans naturlige mot, og ikke minst plassen i farens hjerte. På turneringsdagen skjer det noe katastrofalt som gjør at guttene mister kontakten med hverandre. Amir og faren flykter til USA etter den sovjetiske invasjonen, og først mange år etter vender Amir tilbake til Afghanistan. Kanskje er dette hans sjanse til å gjøre opp for seg.
Drageløperen er en bok jeg på forhånd har hørt så utrolig mye om, og som de aller, aller fleste har skrytt opp i skyene. Forventningene var derfor store da jeg tok fatt på den, og fallhøyden dermed stor. Ville jeg synes det samme som "alle andre" og elske Drageløperen?
De første kapitlene gikk raskt å lese, men jeg var ikke kjempebegeistret selv om lesingen gikk uten problemer og historien virket ok. Jeg tenkte ikke "Wow, for en utrolig flott bok!" eller satt med følelsen av at jeg leste noe helt fantastisk, og det var heller ikke spesielt vanskelig å ta noen pauser fra boka. Men etterhvert festet den grepet sitt rundt meg likevel, sakte men sikkert, og interessen for å lese ble bare større og større.
Historien om Amir og Hassan er ganske spesiell, trist og fin på samme tid, og som bakteppe har vi et veldig spennende land og miljø som det skrives om med kjærlighet. Jeg vet utrolig lite om Afghanistan utenom det som kommer frem i media, og forbinder landet først og fremst med Taliban og Osama Bin Laden. Et slikt annerledes innblikk i hvordan Afghanistan var for noen år siden og de forandringene som kom etterhvert var absolutt kjærkomment.
Her finner vi mennesker på godt og vondt, forholdet mellom far og sønn, frykten og skuffelsen over å ikke strekke til, vennskap, svik og skyldfølelse - og muligheten til å gjøre alt godt igjen. En veldig fin bok som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, på en eller flere måter.
På siste side satt jeg med et par tårer på lur i øyekroken, jeg ble rørt over slutten og syntes det var trist at boka nå var slutt. Jeg angrer absolutt ikke på at jeg leste den selv om førsteinntrykket ikke var like fantastisk som jeg først hadde ventet, men kanskje hadde jeg altfor høye forventninger og at jeg dermed ødela litt for meg selv på den måten. Uansett kommer det ikke til å gå lang tid før jeg leser Tusen strålende soler av samme forfatter. Jeg har absolutt lyst til å lese mer.
Karakter:
Lest:
27. - 30. juni 2009
Les også:
Tusen strålende soler
