Dystre hemmeligheter
Alvestad 7, Elin Brend Johansen
Cappelen Damm, 2011
ISBN: 978-82-02-34235-7
253 sider
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.
- Han sover! Hun løftet blikket og så på Charlotte. Venninnen hadde et trist drag over ansiktet. Hun forsto ikke hvorfor ikke Charlotte smilte. - Se, så vakker han er, fortsatte hun og løftet det lille barnet opp så Charlotte kunne få se ham bedre.
Charlotte vendte ansiktet bort, en tåre rant nedover kinnet hennes.
- Han er det mest perfekte jeg har sett. Han skal hete Anders, etter far. Anders Alvestad, odelsgutt.
Nå er skjebnetimen her. Kan Ingrid fortsatt holde den mørke hemmeligheten sin unna det nådeløse og avslørende dagslyset, eller vil alt rakne rundt henne? Ut i fra avslutningen på forrige bok og denne bokas baksidetekst vet man hvilken situasjon man får lese om aller først, men forfatteren har samtidig gjort litt mer ut av den enn hva jeg gjettet på forhånd...
Ingrids livssituasjon har forandret seg flere ganger i løpet av kort tid, og det skjer noen små og større omveltninger på Alvestad i løpet av denne boka også. Denne kontinuiteten synes jeg har preget serier fra begynnelsen av. Vanskeligheter blusser opp og vedvarer en stund før de så oppklares eller avblåses. Nå kan jeg ikke snakke på vegne av andre enn meg selv, som vanlig, men dette er et grep jeg liker. Hvorfor skal konflikter dras ut og kanskje gnisse og irritere i en håndfull bøker - eller enda flere - før man får en avslutning og går over til noe nytt? Så langt har handlingen i serien underholdt tilfredsstillende, og jeg har ikke rukket å "gå lei" av noe.
I Dystre hemmeligheter får man også et lite frampek om hva man kan vente seg av den kommende handlingen, så forhåpentligvis drøyer det ikke lenge før et nytt avsnitt skrives i denne aktuelle saken heller. Noe å se fram til! Blant de tre framtredende kvinnelige karakterene i serien har Louise vært den som har interessert meg minst så langt. En av grunnene bak kan være den svake, merstakkarslige rollen hun har hatt i forhold til de andre to, selv om den har avstedkommet sympati også. Nå dukker det riktignok opp noe som smått pirrer leseiveren i disse kapitlene mer enn frykten, tårene og de personlige kvalene gjør akkurat nå. Flere hemmeligheter og drypp av mystikk fra fortiden, - ja takk! Håper dette vokser seg enda større ganske raskt.
Avslutningen er illevarslende men ganske åpen, så de små grå får noe å spinne videre på før neste bok er tilgjengelig og vil avsløre hva som er på gang...
Sterk 4'er.
Karakter:
Lest:
24. - 25. juni 2011
Neste bok:
I dødens skygge
Forrige bok:
Hat og kjærlighet
